Det morderiske barnet i litteraturen utfordrer normer – og slipper unna med det

Når vi tenker på barn, tenker vi gjerne på egenskaper som uskyldighet og sårbarhet. Samtidig har fremstillinger av farlige, skumle barn vært en gjenganger i populærkultur og litteratur siden 1950-tallet. Dette paradokset har vært inspirasjonen bak en økende mengde forskning om monstrøse barn i litteratur og film.

Min avhandling ser på én bestemt type fortellinger: romaner om morderiske barn. Målet med prosjektet er ikke å fastslå hvorfor noen barn begår voldelige handlinger, men å undersøke hva fremstillinger av «avvikende» barn kan fortelle oss om kulturelle holdninger til barn mer generelt.

Avhandlingen er en nærlesning av fem britiske og amerikanske romaner: The Bad Seed (1954) av William March, Lord of the Flies (1954) av William Golding, We Have Always Lived in the Castle (1962) av Shirley Jackson, The Wasp Factory (1984) av Iain Banks og We Need to Talk About Kevin (2003) av Lionel Shriver.

Mens eksisterende forskning ser mest på fortellinger med overnaturlige elementer, ser denne studien på mer realistiske tekster. Hypotesen var at mangelen på overnaturlige elementer gjør at disse tekstene utfordrer idealiserte bilder av barnet på særegne måter.

Uskikkelige unger

Tema for avhandlingen er resultatet av en langvarig interesse for uregjerlige barn i voksenlitteraturen. Jeg lar meg fascinere av hvordan barnet fungerer som et kulturelt symbol, samt de ambivalente reaksjonene når barn «går over streken». Masteroppgaven min handlet om barn som brøt med kjønnsnormer i amerikansk litteratur. Med doktorgradsprosjektet ville jeg se på barn som gjør opprør gjennom voldelige handlinger.

Avhandlingen har et sosialkonstruktivistisk perspektiv på barnet. Det vil altså si at man forstår «barnet» og «barndom» som konstruksjoner som skapes gjennom kommunikasjon og samhandling i en gitt historisk og kulturell kontekst. Mens sosialkonstruktivistiske perspektiver på kjønn og seksualitet har blitt relativt velkjente, forstås kategorier som «voksne» og «barn» i større grad som naturlige eller uunngåelige. Fortellinger om monstrøse barn kan gjøre usynlige normer synlige, ved å skildre barnefigurer som bryter med idealene.

Det utilgjengelige barnet

I tilnærmingen til romanene har jeg særlig vært opptatt av litterær form. Avhandlingen ser ikke bare på det tematiske innholdet i tekstene, men også hvordan fortellingene er strukturert. Dette mer formnære perspektivet har ofte vært fraværende i annen forskning på fortellinger om monstrøse barn, som gjerne har en mer sosiohistorisk tilnærming.

Gjennom nærlesninger basert på narrativ teori, viser avhandlingen at barnefigurene i disse romanene konsekvent er utilgjengelige for leseren. I noen av romanene har vi ingen tilgang til barnets tanker, mens i andre fungerer barnet selv som en upålitelig forteller. Det morderiske barnet forblir dermed et uløselig mysterium i disse bøkene. I avhandlingen vektlegger jeg lesestrategier som lar oss forbli i denne ubehagelige uvissheten, fremfor å «mestre» eller «forklare» teksten.

Istedenfor å peke på sosiale eller biologiske faktorer som fører til at barn begår vold, kan romanene leses som verk som tematiserer barnets ubegripelighet mer generelt. Mens barn ofte forstås som transparente, er deres verden og tankesett på noen vis fremmed for voksne. Det er denne grunnleggende motsetningen i barn/voksen-relasjonen jeg finner i romanene.

Utfordrer stabile identiteter

I tillegg til å identifisere det morderiske barnets uleselighet, viser jeg hvordan disse barnefigurene utfordrer etablerte identitetskategorier. Ett uttrykk for dette er ved å destabilisere binære motsetninger mellom barndom og voksenliv. Det morderiske barnet er gjerne usedvanlig moden og/eller barnslig for alderen. Disse romanpersonene utfordrer derfor forventninger knyttet til lineær utvikling.

Et annet tematisk tråd som jeg følger i avhandlingen er hvordan det morderiske barnet utfordrer normer knyttet til kjønn og seksualitet. Igjen så skjer dette på forskjellige måter i forskjellige tekster.

De to romanene som ble utgitt på 1950-tallet, The Bad Seed og Lord of the Flies, vektlegger konformitet. De fremstiller barn som er ekstremt normative i kjønnsuttrykket. Gjennom overdrevne former for maskulinitet og femininitet, viser romanene til de performative aspektene av det å være «guttete» eller «jentete». De senere romanene – We Have Always Lived in the Castle, The Wasp Factory og We Need to Talk About Kevin – skildrer derimot morderiske tenåringer som er androgyne, eller som har en mer uklar kjønnsidentitet. Som ett eksempel, kan man se til The Wasp Factory, der hovedpersonen har blitt oppdratt som gutt, men oppdager ved romanens slutt at han ble født som jente.

Når det gjelder seksualitet, så kan vi se et påfallende fravær av heteroseksuelle par i disse tekstene. Romanene utforsker samtidig skeive eller grenseoverskridende former for begjær, med særlig vekt på forbindelser mellom vold og seksualitet.

Det morderiske barnet som skeiv figur

I forståelsen av hvordan det morderiske barnet utfordrer normer, trekker avhandlingen på skeive tilnærminger til barnet som en kulturell figur. Disse teoretiske perspektivene ser på hvordan våre ideer om barnet henger sammen med våre forståelser av kjønn og seksualitet.

I boka No Future (2004), fokuserer Lee Edelman på barnets symbolske funksjon i det moderne samfunnet. Ifølge Edelman forstår vi barnet først og fremst som en idealisert fremtidig borger. Denne konstruksjonen av barnet brukes for å regulere voksen adferd i nået. Det som blir forstått som en trussel mot det idealiserte barnets uskyld må undertrykkes eller utryddes, inkludert seksualiteter som bryter med heteronormen. Som et aktuelt eksempel kan vi tenke på hvordan anklager om «grooming», det vil si moralsk fordervelse eller seksuell utnyttelse av barn, brukes i såkalt «anti-gender»-retorikk.

Mens Edelman forstår det idealiserte barnet som heteronormativt og undertrykkende, har andre teoretikere vært interessert i å fremheve hvordan barnet kan forstås som en skeiv figur. Kathryn Bond Stocktons bok The Queer Child (2009) utforsker de merkeligere sidene ved moderne konstruksjoner av barnet. Stockton identifiserer en rekke paradokser, som for eksempel at man tenker på barnet som ikke-seksuell, men også heteroseksuell, eller som en fremtidig voksen, men også den voksnes motsetning. Disse underliggende motsetningene kan hjelpe oss med å forstå hvorfor det ofte oppstår så mye bekymring og uro rundt barnet.

Gjennom disse skeive perspektivene, kan vi anerkjenne de brede implikasjonene av fremstillinger av monstrøse barn. Disse fortellingene destabiliserer ikke kun våre forestillinger om barn, de kan også sette spørsmål ved andre aspekter av vår identitet.

Å slippe unna med mord

Et annet overskridende aspekt ved romanene som jeg identifiserer i avhandlingen er at barna sjeldent straffes eller reformeres i disse tekstene. Dette skiller mine primærtekster fra liknende tekster med overnaturlige elementer, der sjangerkonvensjoner tilsier at det avvikende barnet må drepes eller «kureres». Generelt sett er slutten på en fortelling stedet der konflikten eller problemet som har drevet handlingen blir løst. Forskningen min viser derimot hvordan romaner om morderiske barn utfordrer denne forventningen.

Jeg forstår disse ukonvensjonelle avslutningene som resultatet av ideologier som kommer i konflikt med hverandre. Ønsket om å utrydde det som truer det idealiserte barnet blir hindret av at trusselen mot barnet selv er et barn. Fortellinger med overnaturlige elementer kan unngå dette dilemmaet gjennom mystiske inngripen, eller ved å gjøre barnet til et ikke-menneskelig vesen, som en zombie eller en vampyr. Historier som finner sted i fiktive verdener som likner vår egen har derimot ikke denne muligheten.   

Vi kan altså lese romanene slik at de ikke bare utfordrer idealiserte bilder av barnet, men også narrative konvensjoner. På dette grunnlaget foreslår avhandlingen at romaner om morderiske barn belyser og setter press på grensene for hva som kan artikuleres i litteraturen, idet de spør hvilke historier vi kan fortelle om barn, og hvilke som kan være usigelige.