Inger Skjelsbæk og Johanne Rokke Elvebakken er henholdsvis prosjektleder og stipendiat på EuroWARCHILD-prosjektet. Prosjektet ser på tre generasjoner krigsbarn i Europa, og har som mål å forstå behovene og rettighetene til barn født av krig.
På basis av denne kunnskapen, har forskerne skrevet en kronikk i Aftenposten om hva Norge kan gjøre for barna som nå blir født som resultat av seksuelle overgrep i Ukraina:
Nå har det gått over ni måneder siden Russlands angrep på Ukraina. Flere av de første som ble utsatt for seksuelle overgrep, og som ble gravide, har født barn som ble unnfanget gjennom denne volden. I månedene som kommer, vil det bli født flere. Og om konflikten og voldsmønsteret vedvarer, vil enda flere barn komme til verden som et resultat.
Hvordan kan vi sørge for at disse barna ikke blir skadelidende av hva deres biologiske fedre har gjort?
«Tyskerbarna»
Barn som har biologiske foreldre fra to sider av en væpnet konflikt, blir ofte oppfattet som barn av fienden. Å bli oppfattet slik kan få enorme konsekvenser for barna det gjelder.
I Norge har vi smertefull erfaring med nettopp dette. De såkalte tyskerbarna, født av norske mødre med tyske soldatfedre fra andre verdenskrig, var hovedsakelig unnfanget i kjærlighetsforhold, men ble svært stigmatisert i etterkrigstiden.
Studier har vist at de har hatt høyere dødelighet og dårligere levekår enn sine jevnaldrende. I intervjuer vi har gjort med krigsbarn fra verdenskrig i Danmark og Tyskland, kommenteres den norske krigsbarnerfaringen som ekstrem. De vi har intervjuet, begynner ofte samtalene med å si at «vi har jo ikke hatt det så ille som de norske krigsbarna».
Det som finnes av studier, antyder at krigsbarn er mer sårbare enn andre barn som vokser opp i krig eller i etterkrigsland. De kan oppleve dårlig beskyttelse i sine familier og lokalsamfunn. De faller mellom ulike stoler.
I FNs barnekonvensjon er deres unike erfaringer ikke nevnt, og som krigsofre er deres status avhengig av mødrenes status. Dette bidrar til at krigsbarnas unike erfaringer ofte blir usynliggjort i humanitære responsmekanismer og oppfølging etter krig. Derfor har internasjonale aktører som FN, og land som Norge, et særlig ansvar for å anerkjenne disse barnas eksistens og spesielle beskyttelsesbehov.
Barn født av krigsvoldtekter
Siden den russiske annekteringen av Krym i 2014 og de påfølgende kampene i de østlige områdene i Ukraina har internasjonale organisasjoner forsøkt å kartlegge omfanget av krigsvoldtekter. Men arbeidet er vanskelig.
FNs høykommissær for menneskerettigheter skriver i en rapport fra 2017 at økningen i barnefødsler doblet seg i perioden 2015–2017, også blant kvinner over 40 år. Dette tilskriver de økt bruk av krigsrelaterte seksuelle overgrep.
Rapporter indikerer at ukrainske barn blir deportert til russisk eller russisk-kontrollerte territorier uten samtykke. Det blir forklart med at de er foreldreløse, til tross for at mange av disse barna ikke er det, eller at de har vokst opp i adoptivfamilier.
Det er viktig at barna med russiske fedre får være med mødrene som ønsker det. Både mor og barn må få beholde sitt ukrainske statsborgerskap, og barna må ha fødselspapirer. I mange konflikter får ikke krigsbarn disse papirene da fars identitet ikke kan bekreftes, eller fordi faren tilhører fienden.
Barn mister også statsborgerskapet sitt sammen med mor i tilfellene hvor mor blir sett på som en forræder som har gått til fienden, selv når hun kan ha vært utsatt for overgrep.
Denne feilen ble også begått mot norske kvinner som fikk barn med tyske soldater under andre verdenskrig. Både kvinner og barn måtte i flere tilfeller forlate landet eller sitte i interneringsleir uten at de hadde begått noen lovbrudd. De såkalte tyskerjentene fikk i 2018 et statlig unnskyld av daværende statsminister Erna Solberg.
Et effektivt våpen
Et av de billigste og mest effektive våpnene i krig er ikke molotovcocktails, men seksuell vold og overgrep. Denne volden brukes også som et strategisk våpen i Ukraina, og det kommer stadig rapporter om seksuell vold fra okkuperte områder.
Ukrainske kvinner og organisasjoner tyr derfor til sosiale medier for å gi hverandre råd for å unngå seksuell vold. De spør hverandre også om råd om hva man skal gjøre om man har opplevd slike overgrep.
Rådet til en ukrainsk gynekolog som anbefalte kvinner å ta med seg en saks for å kunne forsvare seg mot overgrep, har gått viralt.
Det er mangel på medisiner og grunnleggende helsetjenester, og da spesielt reproduktive helsetjenester. Gravide ukrainske kvinner som flykter over grensen til nabolandet Polen, får heller ikke tilgang på sikker og lovlig abort. Noen vil derfor bli tvunget til å beholde barn de ikke ønsker å bære frem.
I mai vedtok det europeiske parlamentet en hasteresolusjon. Den oppfordrer landene ukrainske flyktninger kommer til, å tilby seksuelle og reproduktive helsetjenester, inkludert nødprevensjon og trygg abort. Men hittil har resolusjonen hatt liten effekt. God kvinne- og mødrehelse vil ikke gagne bare disse barna, men alle barn.
Tegn til håp?
I Bosnia-Hercegovina finnes det allerede en generasjon barn som ble født som følge av seksuelle overgrep i krigen mellom 1992 og 1995. De ønsker å bli sett og hørt. De har organisert seg i Forgotten Children of War Association (Zaboravljena djeca rata) og er en viktig stemme for denne oversette offergruppen i krig.
I 2022 oppnådde organisasjonen en stor seier da Brčko-distriktet (som er en enhet som ligger direkte under de føderale myndighetene i Bosnia-Hercegovina) vedtok å anerkjenne barn født av krigsvoldtekt som en egen offergruppe med juridisk status, som andre sivile ofre.
Britiske myndigheter foreslo i januar i år at britiske barn født som følge av voldtekt skal få en egen status som ofre. Selv i fredstid ser de at disse barna er en egen offergruppe med særskilte behov for styrkede rettigheter og beskyttelse.
Kan Norge gå fra å være et av landene som har hatt en av de verste håndteringene av krigsbarn i Europa, til å bli en pådriver for krigsbarns rettigheter på et nytt krigsherjet kontinent?