Etter mange år med kritikk av rettens utilstrekkelige håndtering av saker om seksuell vold og krav om endring, har ofre for seksuell vold fått en sentral plass i retten. Retten er ikke bare et sted for straffeforfølgning, men har etter hvert også blitt et sted for anerkjennelse og ivaretakelse av overgrepsofre. Laugeruds avhandling som er basert på kvalitative analyser av vedtak om voldsoffererstatning, domsavsigelser i voldtektssaker, samt intervju med kvinner som har opplevd seksuelle overgrep, viser hvordan ofres endrede rolle i retten på den ene siden gir ofre økt handlingsrom, og på den andre siden, økt ansvar for utfallet i saken.
Les intervjuet Hva er «normal» oppførsel etter en voldtekt?
Ofre som midtpunkt i et medisinsk-juridisk nettverk
I en straffesak knytter retten seg til ulike eksperter og institusjoner for å kunne vurdere hvorvidt det har skjedd en kriminell handling. I en voldtektssak vil retten særlig knytte seg til overgrepsmottakene som gjennomfører en medisinsk undersøkelse av offerets kropp for å samle rettsmedisinske bevis. I tillegg gjennomføres en vurdering av offerets psykiske reaksjoner for å vurdere hvorvidt vedkommende reagerer i tråd med det som blir ansett som vanlige psykiske reaksjoner på potensielt traumatiske hendelser. Avhandlingen viser at voldtektsofre har blitt midtpunktet i et nettverk av eksperter som undersøker og vurderer spor etter hendelsen på deres kropper og i deres sinn. Det innebærer samtidig at ekspertenes granskende, autoritære og normaliserende blikk er rettet mot offeret og ikke voldtekten.
Handlingsrom og ansvar
Gjennom fire artikler og sammenfattende introduksjon analyserer Laugerud hvordan voldtektsofre vikles inn i et nettverk av profesjonelle aktører som legger føringer på hva offeret skal gjøre etter å ha blitt utsatt for en voldtekt. Hvis offeret lar seg føye og oppsøker politi og overgrepsmottak så fort som mulig etter hendelsen uten å dusje først, samt følger ekspertenes råd og intervensjoner gjennom hele prosessen, kan det hende hun belønnes med at saken går til retten og at gjerningspersonen blir dømt. Hvis ikke, kaster hun bort muligheten til å samle eventuelle bevis og risikerer å få saken henlagt eller gjerningspersonen frifunnet. Avhandlingen viser at ofre på ulike vis har mulighet til å påvirke saksgangen ved å spille sine kort riktig i og utenfor rettssalen, men risikerer samtidig å bli stilt til ansvar for utviklingen og utfallet i saken.
Bedømmelseskomité
- Professor Kristin Bergtora, Universitetet i Oslo (leder)
- Assistant Professor Patricia Cochran, University of Victoria (1. opponent)
- Associate Professor Ben Golder, University of New South Wales (2.opponent)
Veiledere
- Professor May-Len Skilbrei, Universitetet i Oslo
- Professor Kari Nyheim Solbrække, Universitetet i Oslo
Finansiering
Stipendiat, Universitetet i Oslo 2014-2017