I både det danske og norske Forsvaret har vi sett hvordan en utbredt bruk av humor tilsynelatende gjør hverdagen morsommere for noen soldater, mens den for andre har en negativ effekt. Ikke minst gjelder det for de kvinnene som ofte er ofre for humoren – en gruppe som allerede er i en utsatt posisjon i den tradisjonelle mannsbastionen. I denne artikkelen legger vi vekt på å analysere formene, funksjonene og forklaringene på denne ekskluderende humoren.
Det kan diskuteres i hvilken grad bruken av humor er et bevisst virkemiddel eller «kun en spøk», men resultatet er at enkelte må tåle mer enn de finner bekvemt, og at noen er offer for latterliggjøring og trakassering. Det å le av andres morsomheter, eller selv kunne produsere vittigheter som settes pris på, kan være tegn på at du er en del av gruppen. Hvem vil da være en «killjoy» ved å si fra?
Vi setter humoren inn i en kontekst av kulturelle demarkasjoner av hva som er gyldig i det militære feltet, og som et eksempel på problemene knyttet til å endre organisasjonens kultur. På denne måten vil vi diskutere en dimensjon av #metoo der seksuell trakassering kan være forkledd som humor. Avslutningsvis gir vi eksempler på strategier for å håndtere denne formen for eksklusjon. Gode strategier er sjelden vare, noe som understreker alvoret i humor som ekskluderende våpen. Den trakasserende og tidvis svært grove humoren må muligens forstås som et livsfasefenomen. Vi bruker også begreper som homososialitet og hegemonisk maskulinitet for å analysere humoren og den relaterte atferden.
Les hele teksten.