Abstract
I denne artikkelen utforskes to spørsmål: Hvordan erfares det å følge en som står nær, fram mot døden? Og, hvordan kan slike erfaringer forstås som fellesmenneskelige? Dette gjøres basert på et kvalitativt intervjumateriale og teorier om hvordan de nære relasjonene bidrar til å bestemme oss som menneskelige – på tvers av sosiale og kulturelle forskjeller. Utgangspunktet er en tendens til at det i forskning om «eldre innvandrere» og om hvordan skape likeverdige helse- og omsorgstjenester i møte med en mangfoldig sammensatt befolkning, fokuseres på kulturell forskjell og behov for kultursensitiv kompetanse. Samtidig kritiseres dette perspektivet for å være andregjørende, for å ha manglende oppmerksomhet om sammensatte maktforskjeller, og for å overse profesjonelles universelt anvendelige menneskekunnskap. I artikkelen analyseres et intervjumateriale med minoritetsnorske og majoritetsnorske etterlatte. De forteller om erfaringer med å følge en nærstående i siste fase av livet. En empirinær fortolkning av materialet synliggjør fellesskapet som trer fram i de ulike individuelle erfaringene, et fellesskap som er et tett vi – preget av kjærlighet, men også av avhengighet og forpliktelse. Det rommer pleie, omsorgs- og administrasjonsoppgaver. Og det rommer avstand til det de pårørende, på ulike bevissthetsnivåer vet; at den andre skal dø. Til slutt rommer dette vi’et også avskjeden. Erfaringene kan forstås som universelle og fellesmenneskelige basert på teori om nære og familiære relasjoner frie for mål-middel-rasjonalitet, men også basert på filosofen Martin Bubers tilnærming til at mennesket blir til som et Jeg ved å inngå i forhold til et Du – et forhold der man er uten noe bestemt formål, og ved å inngå i forhold til et Det – der den andre forstås som et objekt. Å følge noen i den siste fasen av livet, gjennom ekstremhverdager, utfordrer gjensidigheten i tette og nære Jeg-Du-relasjoner.
Les mer om tidsskriftet her.