Utdrag
Lois McNay har de siste tretti årene beveget seg i et produktivt skjæringspunkt mellom feministisk teori og kritisk sosialteori. For et bredere publikum er McNay kanskje særlig kjent for sine kritiske lesninger av Michel Foucaults arbeider, blant annet i hennes to første bøker, Foucault and Feminism fra 1992 og Foucault: A Critical Introduction fra 1994. Hun har også hatt en vedvarende interesse for Pierre Bourdieus tenkning. McNays arbeider har ofte fungert som feministiske korrektiver som har åpnet opp for nye lesemåter av sentrale verker i sosial og politisk teori. Samtidig har arbeidene hennes gitt fornyet energi til grunnlagsdiskusjoner i feministisk teori, knyttet til identitet, aktørskap (agency), undertrykkelse og levd erfaring. Ved å operere på trygg avstand fra hovedstrømninger i feministisk teori, og på like trygg avstand fra hovedstrømninger i sosial og politisk teori, har McNays arbeid vært forfriskende fritt for disiplinære tatt-for-gittheter og tendenser til stammetenkning.
Tidligere har McNay ofte definert seg i opposisjon til rådende ideer innenfor sosial og politisk teori. Med bøker som Against Recognition fra 2008 og The Misguided Search for the Political fra 2014 har hennes anliggende vært å vise svakhetene ved sentrale begreper og teoritradisjoner. Også i sin nye bok, The Gender of Critical Theory fra 2022, har McNay et slikt kritisk anliggende, denne gangen rettet mot nyere retninger innenfor Frankfurterskolens kritiske teori. Kritikken retter seg mer spesifikt mot Frankfurterskolens såkalte andre (bl.a. Jürgen Habermas) og tredje generasjon. Det er et knippe representanter for den sistnevnte tredje generasjonen – Alessandro Ferrara, Rainer Forst, Nancy Fraser, Axel Honneth og Rahel Jaeggi – som vies størst oppmerksomhet i bokas kritiske analyser.