Partnervold blant etniske og seksuelle minoriteter

Verdens helseorganisasjon (WHO) klassifiserer partnervold som et globalt helseproblem. Partnervold blir definert som fysisk, seksuell, psykisk eller materiell vold som utøves av en intim partner (eksempelvis en ektefelle, samboer eller kjæreste) (Bufdir, 2020).

På tross av forskning på og oppmerksomhet rundt partnervold på globalt plan, vet man lite om utbredelsen av og særegenhetene til partnervold blant LHBTQ-personer. Dersom vi ikke utvider horisonten for hvordan vi definerer og forsker på partnervold, kommer dette til å føre til en økt risiko hos de som ikke er i heterofile forhold. Partnervold i likekjønnede forhold kan ha alvorlige negative konsekvenser for både mental og fysisk helse, og kan lede til blant annet depresjon, angst og kroniske smerter (WHO, 2010).

Partnervold kan forverre eksisterende psykiske helseproblemer blant LHBTQ-personer. Dette er en gruppe som allerede er ekstra utsatt for utfordringer knyttet til mental helse (Frisch, et. al., 2019; Mink, et. al., 2014).

Situasjonen i Norge

I Norge er det langt flere LHBTQ-personer enn heteroseksuelle som oppgir at de opplever psykiske lidelser som depresjon og angst (Bufdir, 2020). Denne gruppen har også mye høyere sannsynlighet for å oppleve selvmordstanker eller forsøke å ta selvmord (Bufdir, 2020). Derfor kan man se LHBTQ-personer som en risikogruppe for partnervold, både når det gjelder eksponering og mulige ettervirkninger.

Likevel er det få studier som ser på partnervold blant ikke-heterofile par. Den norske skyggerapporten til Istanbulkonvensjonen (2020) påpeker at eksisterende voldsforskning i Norge ikke tar nok hensyn til mangfold. Videre fastslår rapporten at forskning på vold mot og blant LHBTQ-personer ikke har blitt fullført som planlagt i den forrige nasjonale handlingsplanen mot vold (Norsk Skyggerapoort - Istanbulkonvesjonen, 2020). Ifølge rapporten vet man særlig lite om kvinners vold mot andre kvinner. Mangelen på datamateriale om partnervold blant LHBTQ-personer hindrer utformingen av kunnskapsbasert politikk og tiltak. 

Å være skeiv kvinne og tilhøre en etnisk minoritet i Norge

Dersom vi bruker en interseksjonell tilnærming på skeive erfaringer i Norge, ser vi at LHBTQ-personer med minoritetsbakgrunn kan oppleve at det ikke er plass til dem i det skeive fellesskapet, grunnet rasisme og manglende aksept for deres verdier og holdninger (Bufdir, 2020).

Videre rammes lesbiske og biseksuelle kvinner av både patrialkalske holdninger og heteronormativitet, noe som igjen fører til minoritetsstress (Szymasnki & Kashubeck-West, 2008). Dette kan bety at skeive kvinner i Norge møter på unike utfordringer knyttet til partnervold.

Prosjektet Understanding Intimate Partner Violence (IPV) Among Ethnic and Sexual Minorities: Lived Experiences of Queer Women in Norway fokuserer på opplevelsene til skeive kvinner fra etniske minoriteter. Vi utforsker hvordan de opplever, forstår og definerer partnervold, og hvordan dette påvirkes av den bredere sosiale og samfunnsmessige konteksten.

Det er viktig at vi forstår hvordan forholdet mellom rase/etnisitet, kjønn, klasse og seksualitet påvirker mental helse (Cole, 2009). Interseksjonalitet er dermed et viktig verktøy for å kunne analysere kompleksiteten i erfaringene som skeive kvinner med minoritetsbakgrunn i Norge har med partnervold. Når vi ser på erfaringene til disse kvinnene, ønsker vi å få frem hvordan samspillet mellom disse identitetene (det å tilhøre en etnisk og en seksuell minoritet) påvirker hvordan disse kvinnene opplever partnervold. På denne måten ønsker vi å få frem de komplekse dynamikkene som oppstår rundt partnervold for minoriteter.

Det å forstå de unike egenskapene til partnervold blant LHBTQ-befolkningen, og de særegne behovene som denne gruppen har, kan gjøre det mulig å identifisere alternative fremgangsmåter for forskning og tiltak som kan hjelpe medlemmer av disse marginaliserte gruppene.