Om teksten
Av Tone Hellesund, professor, Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap, UiB.
Teksten ble først publisert i 2019.
Økonomiske, kulturelle og ideologiske endringer
En rekke økonomiske, kulturelle og ideologiske forhold gjorde at en særlig «peppermøkultur» kunne utvikle seg fra 1870-årene og frem til 1. verdenskrig. Viktige forutsetninger for denne kulturen var nye muligheter for arbeid, utdannelse og selvforsørgelse for kvinner. Fra 1880-årene begynte de nye kvinneyrkene som f.eks. lærerinne og telegrafistinne for alvor å åpne nye livsveier for denne gruppen. Behovet for nye muligheter til sysselsetting falt sammen med veksten i den offentlige sektoren og statens behov for rimelig arbeidskraft. Slik fikk noen av de enslige borgerskapskvinnene rundt århundreskiftet for første gang, på mange generasjoner, mulighet til å skape seg et økonomisk uavhengig liv utenfor familierammene. Andre viktige elementer i peppermøkulturen var kvinneorganisasjoner av ulike slag, samt et stort antall av ugifte og yrkesaktive middelklassekvinner i byene. Mange ugifte kvinner kastet seg nå ut i samfunnslivet med liv og lyst. De var aktive i de ulike kvinnesaksorganisasjonene som ble stiftet, og var aktive i oppbyggingen av yrkesorganisasjoner og studentforeninger.
Optimistisk kvinneoffentlighet
En flora av kvinnesaksvennlig litteratur og tidsskrifter var med på å lukke ugifte kvinner inn i en egen kvinneoffentlighet, i det som jeg har kalt «peppermøsamfunnet». I dette peppermøsamfunnet la man stor vekt på kvinners likestilling i samfunnet, samtidig som man la stor vekt på kvinners særlige egenskaper og fortrinn. Det rådet optimisme og arbeidslyst, kampvilje og tro på at nettopp kvinner nå skulle endre verden.
Ulike kvinnefellesskap, intime venninneforhold og homoerotiske relasjoner stod også sentralt. Troen på kvinners moralske og kulturelle overlegenhet, sammen med selvtilliten som deres klassemessige posisjon gav dem, gjorde at peppermøen kunne gå med høyt hevet hode, og selvtilfredse hevde sine synspunkter i den offentlige debatten.
Peppermøen som trussel
Det er et stort sprik mellom peppermøsamfunnets forståelse av seg selv som forvaltere av den sanne kvinnelighet, ja av den sanne menneskelighet; og synet på peppermøen som et «tredje kjønn» som jeg siterte aller først. Samtidig som «peppermøsamfunnet» vokste frem, var «den ugifte kvinnen» et tema og en figur både i samfunnsdebatten og litteraturen. Hun var gjenstand for både bekymring og omsorg, for latterliggjøring og sjikane. Peppermøen og «den nye kvinnen» utfordret samtidens oppfatninger omkring kvinnelighet. Moderskap og engasjement i den komplementære heteroseksuelle relasjonen stod sentralt i det det var å være kvinne. Utdannelse og intelligens, yrkesliv og samfunnsengasjement var koblet til mannlighet. Peppermøen forstyrret sin samtids kjønnsnormer. Både innenfor det medisinske miljøet og i samfunnet ellers, var det røster som argumentere for at de nye kvinnene ikke var «virkelige» kvinner. Å være «abnorm» var ut fra disses definisjoner å avslå å gå inn i de tradisjonelle kvinnerollene.
Peppermøens assosiasjoner med kvinnesak, stemmerettskrav og blåstrømper gjorde at mange også opplevde denne gruppen som en politisk trussel.
Kvinnesak med vind i seilene
I 1880-årene fikk kvinnesaken vind i seilene og noe av det første Norsk kvinnesaksforening gjorde var å gripe fatt i nettopp de ugifte kvinnenes uverdige kår. De ugifte kvinnene ble et viktig argument i kampen for kvinners rettigheter i samfunnet. Mange så med bekymring på hvordan peppermøer inntok stadig nye posisjoner i samfunnet.
Homoseksualitet ble knyttet til noen av peppermøforestillingene. Likevel vil jeg hevde at dette har vært en relativt marginal kobling. Peppermøenes kobling til kvinnesak var i tiårene rundt 1900 et langt større problem enn deres kobling til homoseksualitet. Feminismen - og den utjevning av kjønnsforskjellene mange mente at den innebar - fremstod som en større og mer reell trussel i samtiden enn homoseksualiteten.
Det var hennes kjønnsavvik heller enn hennes seksuelle avvik, som gjorde peppermøen «skeiv» i denne perioden.
Peppermøsamfunnet forsvarte seg mot denne type angrep. De fremholdt kvinnens fortrinn, hennes fredsvilje, hennes anlegg for samfunnsmoderskap, hennes selvdisiplin og hennes generelle evne til å gjøre godt. Peppermøsamfunnets selvtilfredse kvinnelighetsideologi eksisterte side om side med diskurser som hevdet hennes stakkarslighet, latterlighet, mannhaftighet eller abnormitet.
Peppermøsamfunnets fall
Nye diskurser, som for alvor kom på banen fra 1920-årene av, skulle det vise seg å være vanskeligere å kjempe imot. Med de seksuelle liberaliseringskampanjene på 1920- og 1930-tallet ble den ugifte kvinnen i større grad en seksuell avviker. I løpet av noen tiår ble synet på respektable kvinner som generelt aseksuelle og kyske snudd opp ned. En ny forståelse av at kvinner også var seksuelle vesener og at de hadde behov for å leve ut denne seksualiteten vokste fram. Kunnskapen om homoseksualitet ble også spredd via de seksuelle liberaliseringskampanjene. For noen kvinneelskende kvinner ble det opplevd som en befrielse å kunne ikle seg identiteten homoseksuell og så smått begynne å leve et moderne lesbisk liv. For andre var overgangen mer et tap enn en vinning. Både fordi tidligere praksis nå ble tvunget inn i et uhyre stigmatiserende begrep og identitet, og fordi kjærlighetsrelasjonene mellom kvinner ble tvunget inn i en seksuell forståelsesramme.
Kravet om seksuell realisering
For majoriteten av de ugifte kvinnene var det imidlertid ikke kunnskapen om homoseksualiten som stemplet dem som avvikere i denne perioden, men kravet om seksuell realisering. Med sin fokusering på seksualiteten som drivkraft, på fortrengning og sublimering, var bl.a. populærpsykoanalysen med på å sette dødsstøtet på den positive peppermøidentiteten.
Læren om det ubevisste gjorde det umulig for ugifte kvinner å argumentere mot det nye synet på seksualitet som var i ferd med å vinne gjennom. Deres motstand ble bare en bekreftelse på deres hemmethet, på deres fortrengning og deres nevroser.
Fra 1920-tallet var det en utbredt oppfatning i mange miljøer at sølibat verken var en selvvalgt eller sunn levemåte. Postfreudianske generasjoner antok at ugifte kvinners forsøk på å hevde at de var lykkelige uten at seksualitet hadde vært en bestanddel i deres liv, var et uttrykk for uærlighet eller fortrengning. Den gamle tanten – peppermøen – og de idealene hun representerte, ble i stadig sterkere grad, og i stadig større kretser, møtt av hånflir. Med populærpsykologiens allmenne utbredelse, med et kjernefamiliefundert sosialdemokrati i emning og en seksualliberal bevegelse i frammarsj, mistet peppermøen etter hvert fotfestet i den offentlige debatten.
Mistet sin legitimitet
Kulturradikalismen og seksualopplysningen erobret den hegmoniske diskursen på kjønns- og seksualitetsfeltet. De som avvek fra normen måtte enten tre ut av diskusjonen, eller underlegge seg bestemte kategorier eller diagnoser.
«Peppermøsamfunnet» mistet sin legitimitet, og de ugifte borgerskapskvinnene som gruppe mistet etterhvert sin etablerte posisjon i offentligheten. Samfunnet gjennomgikk en voldsom «avfrøknifisering» fram mot andre verdenskrig.
Les mer
Tone Hellesund: På høy tid å utfordre parforholdet som ideal for et godt liv (Bergens Tidende 9. november 2020)
Sasha Roseneil, Isabel Crowhurst, Tone Hellesund, Ana Cristina Santos, and Mariya Stoilova 2020: The Tenacity of the Couple-Norm. Intimate citizenship regimes in a changing Europe.
Queering the spinster. Single, middle-class women in Norway 1880-1920, i Journal of Homosexuality 54.1/2 (2008), 21-48.
Agnes Mathilde Wergeland - professor og intimitetsinnovatør, i Historie, populærhistorisk magasin 4 (2007)
Med citronansigt og stoppenålsnese. Peppermøkroppen som metafor, i J. Børtnes m. fl. (red). 2004. Kampen om kroppen. Kulturanalytiske blikk på kropp, helse, kjønn og seksualitet. Kristiansand: Høyskoleforlaget.
Kvindernes samfund. Kvinnerom og feministisk utopi, i T. Hellesund og I. M. Okkenhaug (red). 2003. Erobring og overskridelse. De nye kvinnene inntar verden 1870-1940. Oslo: Unipub. ISBN: 82-7477-125-7
Kapitler fra singellivets historie. 2003. Oslo: Universitetsforlaget.
Den norske peppermø. Om kulturell konstituering av kjønn og organisering av enslighet 1870-1940. 2002. Doktorgradsavhandling. Universitetet i Bergen.
Lesbisk, skeiv eller bare kjedelig? Den norske peppermø 1870-1940 (s.141-166), i M. C. Brantsæter m.fl. (red). 2001. Norsk homoforskning. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN: 821500916
Det tredje kjønn? Enslig kvinnelighet 1870-1920, i Dugnad 4-2000 26 (2000), 29-55. ISSN:03325784
On the Cultural Organization of Solitude. A single Woman at the Fin de Siècle, i Ethnologia Scandinavica. A Journal for Nordic Ethnology 26 (1996), 25-37.
Parnormen hviler tungt over kulturen (Kilden kjonnsforskning.no, 30. mai 2018)
Venskap er sjælesamliv. (BT, 13. juli 2007)
Den nye kvinnen - en samfunnstrussel? (Kilden kjonnsforskning.no, 12. mai 2003)
Peppermøenes renessanse (forskning.no, 1. juni 2000)