Om teksten
Av Anne Kveim Lie, lege og førsteamanuensis, og Ketil Slagstad, lege og stipendiat, Institutt for helse og samfunn, Det medisinske fakultet, UiO
Teksten ble først publisert i 2019.
Diagnoser - et instrument for å definere kjønn
Medisinens forståelse av kjønn har i stor grad blitt formet i møte med personer hvis kropper eller identiteter har brutt normer for kjønn. Ett av de instrumentene som leger har brukt for å definere kjønn, er diagnoser. Gjennom de siste hundre år har leger diagnostisert personer som på ulike måter har brutt samfunnets normer for seksualitet, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk: seksuell inversjon, metamorphosis sexualis paranoica, transvestisme, eonisme og transseksualisme. Et fellestrekk ved diagnostisering av kjønnsvariasjon har vært at noen måter å uttrykke seksualitet og kjønn har brutt med (og dermed truet) det samfunnet har oppfattet som normalt.
Skiller sykt fra friskt og definerer normalitetens grenser
Diagnoser skiller sykt fra friskt og definerer normalitetens grenser, derfor har diagnoser makt. Men diagnoser har også muliggjort identiteter og kropper, for eksempel ved at de har åpnet opp muligheter for medisinsk behandling. Gjennom diagnoser har leger tilbudt hormonbehandling og kirurgi til personer som har opplevd at kjønnsidentiteten ikke har passet overens med kroppene sine.
Hvem som har fått tilgang til slik behandling som vi i dag gjerne kaller kroppsjusterende eller kjønnsbekreftende behandling, speiler normative kjønnsoppfatninger i medisinen og i samfunnet. Legers behandling av pasienter med ulike kjønnsidentiteter og -uttrykk de siste hundre år viser at grensen for hvem som skal tilbys behandling, ofte har gått ved dem som ikke har brutt med tokjønnsmodellen i samfunnet.
ICD-11
I 2018 reviderte Verdens helseorganisasjon sin diagnosemanual, der diagnosen «transseksualisme», som var definert som en psykisk lidelse, ble erstattet med diagnosen «kjønnsinkongruens» i et kapittel for seksuell helse.
Denne endringen gjorde at transpersoner over hele verden ikke lenger blir definert som psykisk syke.
Med diagnoseendringen er tokjønnsmodellen forlatt til fordel for en mer flytende forståelse av kjønn, i tillegg til at Verdens helseorganisasjon åpner for at flere skal få tilgang til kroppsjusterende eller kjønnsbekreftende behandling.
Diagnosers rolle og omskiftelighet
Den nye diagnosen tydeliggjør en viktig rolle diagnoser spiller i moderne samfunn, nemlig at de gir tilgang til helsetjenester og trygdeytelser. I tillegg er endringen et eksempel på diagnosers historiske omskiftelighet: med Annemari Jutels (2009) ord binder diagnoser sammen det biologiske, det teknologiske, det sosiale, det politiske og det levde.
Diagnoser er ikke rene avspeilinger av en biologisk eller psykologisk virkelighet. De er resultat av historiske prosesser som inkluderer praktisk arbeid og utallige kompromisser mellom blant annet helsearbeidere, pasienter, byråkrater og aktivister.
Litteratur
Annemarie Jutel. 2009. "Sociology of diagnosis: a preliminary review", in Sociology of Health & Illness 31.2, 278-299
Les mer:
Et romsligere samfunn kan gjøre behovet for kroppsjusterende behandling mindre (Aftenposten, 24. juli 2020)
Legers forståelse av kjønn påvirkes av sosiale og kulturelle normer (Aftenposten, 10. juli 2020)
- Merkelappene sitter løst (Morgenbladet, 17. februar 2020)
ICD-11: Helse til alle kjønn (psykologtidsskriftet.no, 19.02.2019)
Hvorfor vi er mer enn mann og kvinne (aftenposten.no, 12. desember 2018)
Ikke begge kjønn. Alle kjønn (aftenposten.no, 29. november 2018)
Kjønn, kategorier og nødvendig helsehjelp (tidsskriftet.no, 26. juli 2018)
Diagnosens makt. Tidsskriftet Den Norske Legeforeningen 11 (tidsskriftet.no, 11. juni 2018)