Erfaringer og barrierer i møtet med helsevesenet blant LHBT+ personer

Store mengder data indikerer at LHBT+-personer fortsatt opplever høyere forekomst av psykiske helseproblemer og rusmiddelproblemer, er utsatt for mer vold, og at disse problemene ofte henger sammen. Det å oppsøke hjelp fra formelle helsetjenester er en betydelig beskyttelsesfaktor mot utvikling og forverring av negative helseutfall.

Likevel velger mange LHBT+-personer å ikke være åpne om identiteten sin i møte med helsevesenet. De synes det er vanskelig å be om hjelp, møter barrierer relatert til identiteten sin og normative strukturer, eller unngår å søke hjelp på grunn av frykt for diskriminering, fordommer eller mangel på kompetanse fra ansatte i offentlige tjenester.

I vårt systematiske litteratursøk ser vi at disse temaene belyses i mange internasjonale studier, men vi finner også mange av de samme faktorene i skandinaviske studier.

Bruk av helsevesenet og umøtte behov

I likhet med mye av den internasjonale litteraturen, viser skandinaviske studier at skeive bruker psykisk helsehjelp oftere enn heterofile og cispersoner. Det synes også å være forskjeller blant LHBT+ personer, hvor bifile benytter psykisk helsehjelp i større grad enn homofile og lesbiske, mens transpersoner bruker disse tjenestene mest av de skeive gruppene. Dette stemmer overens med andre funn om at disse gruppene rapporterer flere psykiske plager og utfordringer, men burde også sees i lys av at prosessen med å få tilgang på kjønnsbekreftende behandling innebærer for eksempel evalueringer, diagnostisering, resepter, og henvisninger. Dette fører til mange interaksjoner med helsesektoren, og særlig psykiske helsetjenester..

Selv om det kommer fram i skandinaviske kvalitative studier at skeive har udekkede behov for psykologisk støtte, både blant de som ikke har fått hjelp og de som har mottatt noe behandling, er det ingen av studiene som brukte kvantitative mål på dekkede og udekkede behov.

Internasjonale studier peker derimot på at det er flere skeive som opplever udekkede behov eller at de rapporterer en høyere grad av udekkede behov enn heterofile og cispersoner. Det vil si at selv om større andeler av skeive benytter psykisk helsehjelp, er det altså også større andeler som ikke har fått behovene sine dekket. Dette kan bety at av de som har behov for hjelp, er det en større andel av heterofile cispersoner som får støtte. Det kan også tyde på at blant de som får hjelp, så er det mer sannsynlig at skeive ikke får alle sine behov møtt.

Faktorer som påvirker helsesøkende atferd

Skeive helsesøkere opplever generelle strukturelle barrierer relatert til økonomi, lange køer eller vansker med å få time, og lange distanser til helsetjenester. Imidlertid viser noen studier at LHBT+-personer, og spesielt transpersoner, er mer utsatt for disse hindringene. Slike barrierer har også vekselvirkninger, slik at de som ikke har penger til privat behandling må vente lengre på offentlig behandling, eller har større problemer med å betale for reisen til helsetjenester som er langt unna.

Tilgang på relevante tilbud er en essensiell forutsetning for å få støtte. Ikke alle har tilgang på faktiske tjenester som de anser som relevante. Noen ønsker unike tjenester rettet mot skeive, mens andre kun ønsker støttende behandlere med kompetanse i sine lokale tjenester. Det finnes også ønsker om å finne helsepersonell med samme identitet som en selv, da dette kan oppleves som tryggere. Det rettes sterk kritikk mot at noen tjenestetilbud ikke er tilgengelig for alle som ønsker det, for eksempel at kjønnsbekreftende behandling ikke vurderes for ikke-binære. Mange LHBT+-personer uttrykker at de ikke vet hvor de skal gå for å få hjelpen de ønsker, eller at de ikke vet hva som er tilgjengelig. De viser til mangel på informasjon, og forvirrende prosedyrer i helsevesenet. Det er ofte individets egen evne til å finne riktig informasjon som er avgjørende for om de får hjelp.

Tillit til helsevesenet er en viktig faktor for helsesøkende atferd og ofte en stor individuell barriere for LHBT+-personer. Mange er bekymret for å oppleve diskriminering eller dårlig behandling, noe som hindrer personen i å søke hjelp. Manglende tillit til helsevesenet kan stamme fra kunnskap om historisk feilbehandling, fortellinger fra venner, medier, eller faglige kilder. Disse kan også påvirke generelle meninger om hvorvidt helsevesenet er pålitelig og fungerer slik det skal. Mistillit kan også komme av egne dårlige erfaringer med helsevesenet. Men, det er på den annen side noen som opplever at eksisterende relasjon til behandler(e) gjør det lettere å oppsøke hjelp. Videre er det mange som ønsker at helsetjenester signaliserer på en tydelig måte at de er trygge for skeive pasienter.

Sosial støtte har også stor betydning for oppsøking av helsehjelp. Det vises gjennom både kvantitative mål på følt eller manglende støtte, og spesifikke fortellinger om at en har fått råd og hjelp fra nære relasjoner til å få helsehjelp. Familiens rolle trekkes fram, spesielt hos yngre individer. LHBT+-samhold blir i tillegg skildret som viktig for å få tilgang på informasjon og konkrete råd fra folk med liknende erfaringer.

Ulike former for sosialt stigma blir belyst som barrierer for helsesøkende atferd. Det oppleves stigma rundt å ha psykiske helseproblemer eller å trenge hjelp, som kan internaliseres til negative holdninger om helsesøking. For andre gjør en normalisering av helseproblemene at de ikke har sett behov for hjelp. Generelt LHBT+-stigma i samfunnet, minoritetsstress, stereotyper og feilinformasjon hindrer også noen i å søke hjelp, i tillegg til bekymringer om å bli “avslørt” og konsekvensene dette vil ha for sosiale relasjoner.

Studiene identifiserer flere unike barrierer relatert til LHBT+-opplevelser med vold, og spesielt partnervold. Mange som opplever vold fra en partner med samme kjønn eller i andre typer skeive forhold sliter med å navigere etablerte fortellinger om hvem som kan være gjerningsperson og offer for slik vold. Hvis en ikke er en ciskvinne i et heterofilt parforhold er det mange som er redde for å ikke bli trodd. Andre beskriver at dynamikken også gjør det vanskeligere å selv identifisere situasjonen som vold.

Erfaringer med helsevesenet

Den mest gjennomgående erfaringen som ble tematisert i studiene var kompetansen til behandlerne og helsevesenet. Flere anser behandlingen de fikk som lite hjelpsom. Det fortelles konkrete historier om helsepersonell som ikke hadde den nødvendige kunnskapen eller erfaringen til å forstå pasientens situasjon og gi den støtten de trengte, eller som ikke kunne referere dem til relevante tjenester. Dette gjaldt diverse skeive perspektiver, seksuell orientering og spesielt kjønnsidentitet.

Noen beskrev erfaringer med kompetente og hjelpsomme behandlere. Økt kompetanse ble påpekt av mange som den viktigste faktoren for å gjøre erfaringer med helsevesenet bedre. Likevel er det andre egenskaper ved helsepersonell som også anses som svært viktige for at forholdet med pasienten skal oppleves som positivt og profesjonelt. Uavhengig av kompetanse er det viktig at behandleren er villig til å lære og tar initiativ til dette uten å legge ansvaret på pasienten. Positive erfaringer innebærer at pasienten føler seg sett og hørt, blir trodd på og tatt på alvor, at helsepersonell viser at de bryr seg, er empatiske, støttende og omsorgsfulle, mens de negative erfaringene preges av at behandlingen er dømmende og ikke tilpasset etter individuelle behov.

Noen opplever behandling som er direkte krenkende mot LHBT+-personer, som diskriminering og avvisning, homofobisk eller transfobisk behandling, men flere har erfart feilkjønning og mikroaggresjoner. I noen tilfeller blir ikke LHBT+-personers identitet anerkjent eller trodd på, og dermed ikke adressert. Andre opplever at for mye vekt blir lagt på identiteten der det ikke føles relevant, og erfarer en form for sykeliggjøring. Men, det beskrives også flere møter med LHBT+-støttende behandling, hvor identitet blir akseptert og anerkjent på riktig måte, og pasienten får hjelp med å håndtere LHBT+-relaterte problemer.

Normer rundt seksualitet og kjønnsidentitet påvirker ofte møtet med helsevesenet. Kjønnsdelte strukturer gjør det vanskelig for mange skeive, trans, og ikke-binære personer å vite hvilke tjenester de kan bruke. Mange opplever behandlere som gir uttrykk for heteronormativ, cisnormativ og binær tenkning, noe som kompliserer prosessen for pasienten. Det oppleves også former for “portvokting”, som gjelder spesielt for kjønnsbekreftende behandling. Pasientene føler at kun et snevert narrativ blir akseptert og at de må lyve for å få hjelp. De er dessuten kritiske til prosesser som ikke bygger på informert samtykke.

Mange av de samme temaene blir reflektert i pasienters valg om å «komme ut» i møte med helsevesenet. De som holder sin identitet skjult kan være redde for dårlig behandling, diskriminering, eller å bli avslørt. Noen mener at identiteten ikke er relevant og vil ikke at det skal ta fokus, mens andre føler det hadde vært relevant, men tror det ville hatt konsekvenser for behandling. Unike erfaringer beskrives i forhold til gruppebehandling, blant annet at det kan være vanskelig å være åpen i en slik kontekst, og vansker med å være den eneste skeive i gruppen. Andre påpeker positive erfaringer med slike grupper, som den sosiale støtten det gir, og at en kan relatere til andres erfaringer. Lang ventetid blir generelt sett på som et problem for ulike tjenester, og fører i noen tilfeller til at en søker behandling privat, i utlandet eller fra uautoriserte tjenester.

Sist, men ikke minst fremhever studiene flere interseksjonelle erfaringer. De skandinaviske studiene nevner ikke etnisitet i like stor grad som de internasjonale studiene. Likevel omhandler flere av studiene skeive med innvandrerbakgrunn, og noen ser på hjemløshet og fattigdom. I disse kontekstene er manglende tilgang på informasjon et vesentlig tema, enten det er på grunn av manglende kunnskap om spesifikke tilbud og prosedyrer i det enkelte landet, mangel på resursser, eller språkbarrierer. Nødvendigheten av tolk i møte med helsevesenet fører også til bekymringer om konfidensialitet og usikkerhet på om det de sier blir forklart riktig. Ustabil livssituasjon kan føre til at en blir avvist fordi en ikke passer normen. Dette skjer også med individer med kombinerte helseproblemer og diagnoser, for eksempel ved at transpersoner med autisme ikke blir godkjent for kjønnsbekreftende behandling.

For å oppsummere, viser studiene til en rekke hindringer som ligger i veien for skeive personer med behov for psykisk helsehjelp i Skandinavia. Med økt kunnskap om disse utfordringene, håper vi at det kan innføres tiltak som vil gi rettferdig og lik tilgang til helsetjenester til LHBT+-personer i regionen.