Tilføyelser fra margen: Kan skjønnlitteratur være kilde til skeiv historie?

Odd Lyng (1924) av Alf Martin Jæger er trolig den aller første norske roman hvor hovedpersonens seksuelle legning er sentralt tema (Gatland 1990, 110). Handlingen er lagt til 1920-tallet og en småby lik virkelighetens Tromsø, stor nok til å møte hittil ukjente og liten nok til å føles gjennomsiktig. Her forelsker hovedpersonen Odd Lyng seg på tvers av datidens aksepterte seksualnormer.

Imidlertid tar det ikke lang tid før gryende forelskelse og boblende begjær erstattes av frykten for å bli avslørt som pervers. Mørket omslutter Lyng. Tynget av skam og paranoia velger han til slutt døden – og gjenoppretter dermed heteronormativiteten både bokstavelig og i tråd med samtidige skildringer der homoseksuelle romankarakterer lider samme tragiske skjebne.[1] Men fortellingen om Lyng viser også tydelig det meningsløse ved denne utgangen, og boka kan derfor forstås som et tidlig budskap om aksept av sammekjønnskjærlighet i norsk offentlighet.

Kan Odd Lyng også leses som en mer direkte kilde til skeiv historie, en fortelling om virkelige personer og hendelser som fant sted i Tromsø på begynnelsen av forrige århundre, eller om forfatteren selv? Ved å ta utgangspunkt i et eksemplar av Jægers roman der en eller flere lesere har skriblet i margen, utforsker jeg hvordan skjønnlitteratur kan forstås som en særegen kilde til skeiv historie som har utsagnskraft langt utover sin egen samtid.

Margskriblerens tilføyelser

På Tromsø bibliotek og byarkiv finnes det en helt spesiell utgave av Odd Lyng. Litteraturforsker Jan Olav Gatland, som løftet romanen og Alf Martin Jægers (1895–1967) forfatterskap fram fra glemselen på 1980-tallet, nevner nettopp dette eksemplaret i en seinere forfatterbiografisk korttekst der han peker på at en eller flere lånere har skriblet «rette» navn på fiktive personer, bygninger og steder i boka, ved siden av den trykte teksten.[2] Noen har altså latt seg friste til å bedrive oversettervirksomhet gjennom blyanttilføyelser i margen, ikke bare noen få steder, men innimellom, hele boka gjennom.

Tilføyelsene insisterer allerede fra romanens åpning på at «BYEN» hvor handlingens første del foregår er Tromsø. Hovedpersonen, den unge journalisten og kunstnerspiren Odd Lyng, tar veien gjennom «Raadhusparken» [tilføyd: i Tromsø] (Lyng 1924, 12); ved Domkirken med det lett gjenkjennelige spiret stanser han opp ved en «større bankbygning» [sparebanken] (19); han spaserer «langs stranden utenfor byen», og langgrunda avdekker et lag finsand å gå over [Telegrafbukten] (41) – for lokalkjente et yndet turområde som er tilgjengelig fra Tromsøs bykjerne, hvor øyas tang og stein-fjærer går over i den fineste sandbunn. Det er altså åpenbart at margskribleren(e) har hatt lokalkunnskap eller -tilknytning.

Men det er ikke bare gjennom bygninger og steder at tilføyelsene i margen henstiller framtidige lesere om å sette likhetstegn mellom fiksjon og sannhet. Mer interessant er det når navn på personer tilføyes, som en stemme fra fortiden som insisterer på at Odd Lyng bør leses som en nøkkelroman, en fordekt framstilling av virkelige steder og hendelser som letter akkurat nok på sløret til at informerte lesere kan skjønne hvem og hva det egentlig handler om – en slags litterær outing av fortiden, for å låne et begrep fra moderne skeiv terminologi.

Under en konsert på avholdsforeningens forlystelsessted Trudvang [Alfheim] (27), samme kveld som Lyng med stor lidenskap og like stor fortvilelse forelsker seg i en ung mann i salen, opptrer «en av byens amatører» [Pelle K. Corn. Johnsen] (24). Kanskje tyder overstrekningen av første navn på at margskribleren har tvilt på amatørsangerens «egentlige» identitet – eller kan en seinere skribler ha overprøvd første? Dette er i alle fall ikke enkelt å bedømme ut fra håndskriften alene. I romanen skildres sangeren som en sped mann med stor røst, som setter salen i kok av begeistring.

Fiksjon og virkelighet

Som leser i 2023 er det unektelig fristende å finne ut av hvor skriblerens leserinstruksjoner kan lede videre. Digitale søk i lokalaviser fra årene da romanforfatter Jæger gikk på lærerskole i Tromsø, før utgivelse av romanen i 1924, kommer ikke resultatløse tilbake. I Folkets Krav hylles hr. Cornelius Johnsen fra Tromsø Mandsangerforening for sin opptreden som høster stormende jubel under en pinsekonsert i 1915.[3] På et bilde fra 1921 sitter den samme Cornelius Johnsen, tredje ytterst i første rekke blant tre rader staselig antrukne menn i samme sangerforening.[4] Det er ikke akkurat vanskelig å innbille seg at Johnsen virkelig ser ut som amatørsangeren i Odd Lyng, for her sitter han – akkurat som på Trudvang [Alfheim]; «en ung mand med lyst, stort haar strøket tilbake og et fint ansigt og spæd kropsbygning» (27).

Om fiksjonens amatørsanger er virkelighetens Cornelius Johnsen, kan da hovedpersonen Odd Lyng være en refleksjon av romanforfatter Jæger selv, og romanens handling knyttes til hendelser som fant sted i løpet av hans tid i Tromsø? Slik har i alle fall enkelte lest Jægers første roman, Strengen brast (1923), som angivelig skildret en kjærlighetsrelasjon mellom forfatteren og annen mann i Balsfjord, som det åpenbart gikk rykter om i bygda der Jæger hadde bodd en periode.[5]

Nøkkelromanens invitasjon til å foreta en virkelighetsnær lesning til tross – brytes ikke en av skjønnlitteraturens mest grunnleggende regler ved at romanen tolkes bokstavelig på denne måten? For skjønnlitteratur er jo nettopp diktning, et tilvirket produkt av forfatterens fantasi, og skal ikke leses som en direkte avspeiling av virkeligheten.

Noen ganger kan det likevel være verdifullt å gå i virkelighetsnær retning, som biografiske tilnærminger til to av Skandinavias mest anerkjente forfatterskap har vist. I sin lesning av den danske forfatteren Herman Bang, foreslår litteraturforsker Dag Heede at det er nye innsikter å vinne på å lese Bangs bøker om ikke som direkte sannhet, så i alle fall bruddstykker av forfatterens fortelling om seg selv og om hans offentlig skjulte kjærlighetsbekjennelser til menn (Heede 2003, 11–15).

I norsk sammenheng har historiker Christine Myrvang nylig foreslått en liknende tilnærming til Sigrid Undsets forfatterskap som hun nyleser i boka Tause kilders tale (Myrvang 2020). Dermed åpner Myrvang for både mulige skeive motiver i Undsets romaner og antyder også at forfatteren selv kan ha elsket kvinner, i motsetning til tidligere biografiske lesninger av henne. Skjønnlitteratur kan altså speile forfatterens eller andres liv, men fordi den ikke er tuftet på en virkelighetskontrakt mellom verk og leser, slik som sakprosa, vil dens utsagn om sannhet alltid måtte tas med en klype salt.

Romanens skeive muligheter

Nå kan jo all litteratur sies å ha glidende overganger mellom det virkelighetsnære og det fiktive eller skjønnlitterære, men når det gjelder tidlig skeiv skjønnlitteratur er det kanskje mer naturlig å snu på dette forholdet. Kanskje var det fordi Jæger tok nettopp romansjangeren i bruk at han som ensom svale i samtiden kunne skildre forbudt kjærlighet med et grunnleggende sympatisk blikk – uten at det utløste nevneverdig fordømmelse, slik historiker Runar Jordåen peker på (Jordåen 2023)?

Det er ikke vanskelig å forestille seg at nettopp skjønnlitteratur som sjanger ga forfattere som Jæger på begynnelsen av 1900-tallet frihet nok til å utforske det forbudte og tabubelagte, men samtidig avstand nok til virkelige inspirasjonskilder til at det beskyttet mot skandale og sensur. Som medium har skjønnlitteratur stort representasjonsspillerom, men nettopp derfor har den også en grunnleggende tvetydig posisjon som direkte kilde til skeiv historie.

Ifølge litteraturviter Per Esben Myren-Svelstad fungerer Odd Lyng som en «katalog over førestillingar om ‘den homoseksuelle’ i norsk mellomkrigstid», altså i en periode da homoseksualitet gjerne ble forstått som naturstridig og, ifølge én forklaringsmodell, «forårsaka av ein dekadent, urban sivilisasjon» (Myren-Svelstad 2022, 302 og 291).

En av katalogforestillingene gis litterær form gjennom skildringen av konserten på Trudvang [Alfheim]. Mens Lyng lar seg begeistre av både sangen og fremtoningen til amatørsangeren, avfeier andre ham som «narragtig» og «et kvindfolk». Men han er jo kunstner, innvender Lyng, og tar til orde for at sangeren dermed kan skille seg ut fra andre i utseende og væremåte (28).

Dialogen antyder koblinger mellom den homoseksuelle og kunstnersjelen, og liknende karakteristikker ikles også Lyng selv. Han er litt for velpleid, litt for outrert, og han finner sine forbilder i skeive kunstnerikoner som Herman Bang og Oscar Wilde. I fortvilelse over sitt likekjønnede begjær utbryter Lyng: «Gud, hvorfor skapte du mig som mand og gav mig en kvindes hjerte?» (31).

Utsagnet spiller både på en sexologisk forestilling fra slutten av 1800-tallet om at den homoseksuelle mannen har en kjerne av kvinnelighet, og er samtidig en del romanens budskap om sympati med de som føler det annerledes. For om Lyng og hans skeive begjær er skapt av Gud, altså naturgitt, burde det ikke da også kunne leves ut? Til og med tolereres?

Dette er del av romanens argumentasjon mot fordømmelsen av homoseksuelle, mener Myren-Svelstad (2022, 292–94). På liknende vis fremhever Gatland Odd Lyng som apologi – et forsvar for likekjønnet kjærlighet – og dermed også et begynnende kampskrift mot Straffelovens § 213 som ble avskaffet først 48 år etter at boka ble gitt ut (Gatland 2015).

Til tross for at Odd Lyng med andre ord ikke nødvendigvis kan leses som en direkte avspeiling av hendelser som fant sted i Tromsø for hundre år siden, er den like fullt en verdifull kilde til skeiv historie fordi den gir litterært liv til forestillinger om homoseksualitet i samme periode – og gjennom handling og synsvinkel inviteres leseren til selv å oppleve hvordan enkeltskjebner går til grunne i et samfunn uten rom for å leve ut likekjønnet kjærlighet.

Romanens handlingsnivå må med andre ord sees i sammenheng med dens utsagnskraft som debattinnlegg om homoseksualitet på 1920-tallet, og dermed er Odd Lyng også kilde til datidens offentlige ordskifte. I samtida adresserte den trolig ulike lesergrupper, ikke bare et generelt publikum med budskap om forståelse og sympati med mennesker som Lyng, men indirekte også grupper som mer aktivt definerte og regulerte brudd på seksualnormene, dvs. medisinere, teologer og lovgivere, med oppfordring til å nyansere synet på homoseksualitet som sykelig, syndig og kriminelt.  

Sannsynligvis finner vi også andre typer lesere blant Jægers samtidige publikum, «interne» lesere [margskribleren?] som kjente seg igjen i skildringene av forbudte følelser og frykten for å bli avslørt, og som gjennom litteraturen kunne finne en form for bekreftelse og samhold med andre som brøt med majoritetssamfunnets seksualnormer.[6]

Skjønnlitteratur som tidsvitne

Odd Lyng kan selvsagt leses på liknende vis i dag, som en bekreftelse på at skeivhet også eksisterte i ishavsbyen Tromsø på begynnelsen av forrige århundre, til tross for at dette har vært en utelatt del av kanonisert polar og nordnorsk historieskriving – og ikke minst museers utstillinger og samlingsfokus.

I utstillinga Polarhistorie på skeiva som åpnet ved Polarmuseet i Tromsø i fjor er Jægers roman omdreiningspunkt for en fortelling om 1920-tallets forståelser av homoseksualitet.[7] Med dette settes også en skeiv norsk pionerroman fra/om nord på kartet, i tråd med et av utstillingas mål; nemlig å anerkjenne museets mangfoldige publikum ved å reflektere også det historisk mangfoldige fellesskapets historie.

Utstillinga som helhet forteller om mennesker og praksiser som brøt med datidens normer for kjønn og seksualitet – på sydpolsekspedisjon, i pelsberederiet og på etnografisk feltarbeid blant urfolk i Sibir – og forstyrrer vante polarhistoriske innramminger og museale fortellergrep ved å ta i bruk nye kurateringsmetoder. Inspirasjon og faglig kompetanse til utstillingsprosjektet er hentet fra forskningsprosjektet QUEERDOM under ledelse av Tone Hellesund; særlig ambisjonen om å anvende et bredt kildetilfang for å avdekke og belyse skeiv historie.[8]

I koblingen mellom den skjønnlitterære romanen Odd Lyngs forestillingsverden og resepsjonsanalyse, forfatterbiografi og nyere forskning, oppstår verdifulle innganger til skeiv kulturhistorie. Der forståelser av kjønn og seksualitet endrer seg over tid, består skjønnlitteratur som verdifullt tidsvitne, og med utstillinga tar Odd Lyng del i et nytt debattinnlegg, denne gangen om fraværet av minoritetshistorie på museum.