Pride i operaen?

Skeive operasangere er på vei oppover! I 2019 heiste biseksuelle mezzosopranen Jamie Burton (Church, 2019) Pride-flagget på scenen under BBCs tradisjonsrike «Last Night of the Proms». Classic FM kårer «18 LHBTQ+ operastjerner som alle burde kjenne til» (Pentreath, 2022). Den norsk-samiske operasangeren Adrian Angelico har høstet strålende kritikker for sin rolle i Sesto i Bergen (Valencia, 2021). Det kan se ut til at skeive sangere endelig får plassen de fortjener på operascenen.

I tillegg til dette har sangpedagoger nå blitt mer bevisste på særlige behov som LHBT+-studenter kan ha, så vel som viktigheten av å skape et trygt og inkluderende miljø der man kan utforske ens kjønn og seksualitet samtidig som man utvikler sin musikalske identitet. William Sauerland skriver om dette i boka Queering vocal pedagogy (2022), som kan varmt anbefales til sangpedagoger og korledere.

Så da er alt i sin skjønneste orden? Nei, dessverre. For selv om opera er, og har alltid vært, en skeiv sjanger. Så gjelder det nok bare til en viss grad.

LHBT+-kontratenorer kan få de mytiske og androgyne rollene som tidligere gikk til de såkalte kastratsangerne, altså sangerne som i perioden 1500 til 1900 ble kastrert før de kom i stemmeskiftet. Transmenn får kanskje lov til å synge «bukseroller», altså mannlige roller som tradisjonelt har blitt spilt av ciskvinner. Men opera holder seg innenfor det Judith Butler har kalt «den heteroseksuelle matrisen». Innenfor denne matrisen skal ciskjønnede mannlige og kvinnelige kropper matche henholdsvis «maskuline» og «feminine» stemmer, og de fleste handlinger dreier seg rundt heteroseksuelle forviklinger og intriger. Derfor begrenses skeive sangere ofte til karakterroller der androgyni og kjønnsoverskridelse allerede er en del av operatradisjonen. LHBT+-sangere får være på scenen, men bare så lenge de ikke forstyrrer den etablerte strukturen. Det er derfor ikke overraskende at kritikeren Mark Valencia nevner i sin glitrende omtale av Adrian Angelico at sangeren er «bundet av rollene som er tilgjengelige for ham» (Valencia, 2021).

Heldigvis finnes det et voksende antall moderne operaer der fortellinger om LHBT+-personer spiller en sentral rolle, for eksempel Lulu av Alban Berg, Peter Eötvöss og Mari Mezeis Angels in America, Laura Kaminskys As One, Theodore Morrisons Oscar, Charles Wuorinens Brokeback Mountain og Ian Gordons 27. Det gjenstår å se om disse stykkene kan bli like populære som tradisjonelle operaer. Enn så lenge er operaene økonomisk avhengige av å holde på sitt kjernepublikum, og mange av disse foretrekker velkjente verk fremfor det som er nytt og ukjent (Vincent, 2023). Tenk for eksempel på de mange oppsetningene av Mozarts Tryllefløyten i julesesongen.

Også på studier innenfor klassisk sang på høyere musikkinstitusjoner ser vi at endring tar tid. Institusjonene skal utdanne studenter som kan konkurrere i et allerede tøft arbeidsmarked. De vektlegger derfor tekniske ferdigheter og normative fremføringer av standardrepertoaret, for å gi studentene bedre jobbmuligheter (Leech-Wilkinson, 2021). Noen forskere (se for eksempel Regelski, 2016; Ritchey, 2023) bekymrer seg også for at det ikke er mer refleksjon rundt normative standarder som vektlegger estetisk skjønnhet og teknisk eksellens, og at disse idealene prioriteres fremfor den individuelle studentens unike egenskaper og deres velvære.

Likevel ser vi store fremskritt når det gjelder synligheten til LHBT+-sangere, samt tiltak på høyere musikkinstitusjoner for å verdsette og tilrettelegge for skeive studenter. Mange av disse endringene er resultatet av at skeive studenter og undervisere har utfordret sosiokulturelle forventninger og normer. Et glimrende eksempel i norsk kontekst er Skeive Stemmer, et operakompani bestående av skeive sangere. Kompaniet gir både nye og etablerte sangere muligheten til å skinne, og gir publikum i inn- og utland muligheten til å oppleve kreativ nyskaping på scenen. Selv gleder jeg meg til å se deres oppsetning av De lystige koner i Windsor i London i sommer.

Vi burde altså være stolte av de enestående og raske utviklingene som skjer innenfor operakultur. «There’s a place for us» synger de i Leonard Bernsteins West Side Story, og det kan se ut til at det begynner på stemme, også innenfor operaverdenen. Likevel gjenstår det mye arbeid. Operakulturen må utfordres og utvides, fordi det finnes mange insentiver for å holde seg til det etablerte og velkjente. Uten fokus på endring kan det hende at opera fortsetter å synliggjøre skeive liv, eller holde skeive stemmer i periferien. Gjør vi ingenting er det mulig at sangutdannelser vil fortsette å ikke gi skeive studenter muligheten til å utforme sin identitet, og utfolde seg kreativt.

Vi må altså fortsette kampen for skeive stemmer på operascenen. Som publikum er det viktig at vi støtter operaprosjekter med LHBT+-perspektiver. Dette bidrar ikke bare til økt synlighet, men vil også muliggjøre nyskapende oppsetninger fra et økonomisk perspektiv. Sangpedagoger må høre på skeive studenter, og bidra til at livene og identitetene deres kan bli en del av deres kreative virke. Forskere må utfordre sosiokulturelle idealer som kan komme i veien for et mer kreativt og inkluderende operamiljø. Mye arbeid gjenstår hvis vi skal sørge for at skeive sangere skal få bidratt med det de kan. Jeg ser ivrig fram til det som kommer!