Sápmi Pride og skeiv samisk organisering

Innenfor feministiske urfolksstudier tematiseres nettopp heterosexisme og patriarkalsk samfunnsstruktur som et resultat av koloniseringsprosessen (Arvine, Tuck og Morill 2013). I dette perspektivet er det heterosexismen og homofobien, heller enn skeive liv, som er det moderne fenomenet. Urfolksfeminisme tematiserer også hvordan heterosexisme og patriarkalsk kjønnsstruktur i urfolkssamfunn også skyldes internalisering av den vestlige og borgerlige kjønnsstrukturen. Det er Nord-Amerikanske urfolk som oftest er i fokus i denne litteraturen, som blant annet omhandler alternative familiestrukturerer og seksualitetskulturer historisk og samtidig (TallBear 2018).

Men også i samiske samfunn har kjønn og seksualitet blitt gjort på flere måter og hatt andre betydninger enn det som oppfattes som tradisjonelt i dag. Det var for eksempel norske lover, ikke samiske, som fratok kvinner på norsk side av Sápmi arveretten. Vi har ikke gode kilder på at det å gjøre kjønn og seksualitet på alternative måter har hatt sammenheng med noaiderollen i samiske samfunn historisk. Samtidig tillater vi oss å spekulere. Det er godt kjent at den samiske multikunstneren Nils-Aslak Valkeapää/Áillohaš (1943-2001) hadde seksuelle relasjoner til både kvinner og menn. Nordmenn kjenner Áillohaš best som noaiden i filmen Veiviseren. Når hans unike posisjon i det samiske samfunnet forklares i dokumentaren Áilu – solens sønn, så blir måten han levde på, og gjorde kjønn og seksualitet på, en del av forklaringen på hvordan og hvorfor han kunne tilhøre hele det samiske folket.

Les om Minoritet innenfor minoriteten: Kan man være både queer og same?

Skeiv samisk organisering

Skeiv samisk organisering har en relativt kort historie. Nettverk for homofile og lesbiske samer ble stiftet i 2002, og foregangspersoner i organisasjonen var blant annet Risten Ravna Heatta og Lemet Ánde Stueng. De som var åpne skeive tidlig risikerte mye, inkludert hets i offentligheten, men møtte også de som trakasserte dem med passende tilsvar. Mye har også skjedd på kort tid når det gjelder organisering: en håndfull personer stod på barrikadene når ingen andre turte, og rope til offentligheten om verbal og fysisk vold, trakassering, diskriminering og selvmord. Deres åpenhet og arbeid beredte grunnen for det som har skjedd på feltet de siste ti årene. De utviste en kampånd som minnet dem av oss som kom etter om at vi har rett til å være her.

Mange åpne skeive samer har fulgt etter foregangspersonene, inkludert sametingspolitikere som Mikkel Eskil Mikkelsen, Runar Myrnes Balto og Anne Henriette Reinås Nilut. Og også kulturpersonligheter som Erlend Elias, som ble kåret til årets homo i 2015, og musiker Sven Henriksen har markert seg som viktige stemmer i den skeive samiske offentligheten. Når vi skriver dette er det flere skeive samer som er åpne og tydelige i offentligheten enn det vi kan nevne i én artikkel. Sånn har det ikke vært lenge - for bare noen år siden kunne vi telles på en hånd. I mellomtiden har omfattende aktivistisk arbeid blant skeive samer forandret bildet betydelig.

Omfattende aktivistisk arbeid

I 2013 ble boka Queering Sápmi – indigenous stories beyond the norm lansert i Ubmeje/Umeå på svensk side. Bokprosjektet, som også ble en vandreutstilling, forteller historiene til et utvalg skeive samer fra ulike steder i Sápmi. Det er paradoksalt at initiativtakerne til queering Sápmi ikke selv er samiske, men jobbet for å skape rom for skeiv samisk synlighet på samer sine premisser.

I denne perioden ble det skapt allianser som var viktige for organiseringen av den første Sápmi Pride i Giron/Kiruna i 2014, på svensk side. Blant de involverte var blant annet Queering Sápmi, Tobias Poggats og Timimie Märak. Det ble vedtatt at pride-markeringen skulle rullere mellom norsk, svensk og finsk side.

I 2015 ble Sápmi Pride organisert i Karasjok. Den nyetablerte organisasjonen Queer Sámit/Bonju Sámit hadde ansvar for organiseringa. Skeive samer var også fokus på urfolksfestivalen Riddu Riđđu dette året. Organisasjonen Queer Sámit fikk ikke et langt liv, men Sápmi Pride har fått en sentral rolle både som møteplass og som politisk mobiliseringsarena.

I 2016 skulle Sápmi Pride avholdes fra Anár/Enare på finsk side. Festivalen ble imidlertid i siste liten flyttet til Guovdageaidnu/Kautokeino på norsk side, etter at det lokale menighetsrådet i Kautokeino vedtok at de ikke ville vie likekjønnede. Blant de sentrale initiativtakerne i 2016 var Dávvet Bruun-Solbakk og Lemet Ánde Stueng. I 2016 lagde også den markasamiske kulturfestivalen Márkomeannu en festivalplakat som viser to samegutter som kysser. Selv om plakaten ble revet ned på enkelte steder i Sápmi fortalte arrangørene om overveldende positiv respons.

I 2017 var turen kommet til finsk side, og Sápmi Pride ble avholdt i Anár/Enare. Anne Olli, som var blant de sentrale arrangørene, vant i 2018 prisen for «Årets aktivist» i kåringen til nordens største homotidsskrift, QX. I 2017 hadde også festivalen Riddu Riđđu egen Queer Lávvu med tettpakket skeivt festivalprogram.

Da det igjen var svensk side som stod for tur i 2018 hadde Sápmi Pride etablert seg som en viktig politisk arena og det eneste faste møtepunktet for samiske skeive. Denne gangen ble arrangementet avholdt i Staare/Østersund, med Timimie Märak i spissen. Nytt av året var at markeringen ble organisert i samarbeid med Østersund Pride, med nærmere 3000 deltagere. Her gikk Sápmi Pride i spissen av paraden, og det ble den største markeringa av skeiv samisk synlighet så langt. Denne Priden brukte riktignok det gamle Sápmi Pride-flagget, men i tillegg tegnet Stina Aletta Aikio det nye flagget, som inkluderer trans-flagget, samt brun- og svartfarge som symboliserer rasismen og volden som ikke-hvite samer og urfolk opplever i hverdagen.

Les Gir Sápmi pride-flagget flere farger. Les også Det är en skillnad att vara queer i Sapmi.

Norsk side stod nok en gang for tur i 2019, denne gangen i Tråante/Trondheim, og dermed for første gang på norsk side av sørsamisk område. Den samiske ungdomsorganisasjonen Noereh stod bak arrangementet sammen med arrangemenstkomitéen bestående av blant annet Dávvet Bruun-Solbakk, Elisabeth Stubberud og Ole-Henrik Bjørkmo Lifjell. Sápmi Pride 2019 ble organisert i samarbeid med Trondheim Pride, og ble på denne måten den største samiske pridefestivalen så langt, med over 300 deltagende på Sápmi Prides egne arrangement som gikk over tre dager. Det ble også stiftet en ny skeiv samisk organisasjon under Sápmi Pride 2019, nemlig Garmeres. Garmeres er sørsamisk, og betyr stolt. Organisasjonen virker på tvers av landegrensene.

Sápmi Pride er helt avgjørende

Arbeidet med Sápmi Pride har blitt drevet helt uten fast finansiering eller bestemte organisasjoner i ryggen. Det er et sårbart arbeid for å skape den eneste møteplassen for samiske skeive. Antallet som møter er svingende: Sápmi er stort, og mange er avhengig av reisedekning for å ha anledning til å komme. Møteplassen er likevel helt avgjørende. Ikke bare er det et sted å fysisk treffe andre skeive samer. Det at Sápmi Pride organiseres gjør også at forståelsen for skeive samers liv og livsvilkår blir bedre, både blant streite samer og i den skeive og streite befolkninga generelt.

Les "Sápmi may be a quiet place for queer people". Les også rapporten Unge lhbt-personers bruk av kommunale helsetjenesterl. Den eneste skeive i bygda?

NRK Sápmi og andre samiske og norske, svenske og finske medier bruker anledningen til å sette fokus på skeive samer under Sápmi Pride, og politikere og andre reiser for å delta. Mens vi jobber med å arrangere Årets Sápmi Pride, pågår det også et arbeid ledet av Mikkel Eskil Mikkelsen på Sametinget for å lage den første LHBT-planen.

For oss er Sapmi Pride en anledning til å utvikle kunnskap og politikk om transfobi, rasisme og homofobi generelt, og hvordan dette henger sammen med urfolksspørsmål spesielt. All oppmerksomheten omkring Sápmi Pride bidrar til at unge skeive samer som vokser opp, forstår at de ikke er alene.

De som gikk foran oss måtte skrike. Vi er flere, vi trenger ikke å skrike så høyt, men vi må fortsatt jobbe med å være synlige, av hensyn til oss selv og de som kommer etter. Vi møtes for å feste, men også for å tenke kritisk på og bygge kunnskap om kolonisering, kjønn og seksualitet. At historien vår har blitt forsøkt tatt fra oss, betyr ikke at den ikke finnes.