Strukturell ekskludering av transpersoner: Hvilken forskjell utgjør helse-IKT?

Helseinformasjonsteknologi spiller en viktig rolle i arbeidet med å sikre lik tilgang til helsetjenester for transpersoner. E-journaler, digitale klagebehandlingssystemer, digitale helseovervåkningssystemer og andre former for helse-IKT samler og videresender informasjon som i økende grad brukes til å bestemme hvem som får tilgang til hvilke behandlinger.

Det å kunne identifisere transpersoner i helsedatasett er avgjørende for å kunne holde oversikt over helseforskjeller i befolkningen, og utforme politikk som svarer til behovene. Med pålitelig informasjon kan helse-IKT bidra til å redusere helseforskjeller. Samtidig er det en risiko for at transpersoner ekskluderes når informasjonsteknologien avgjør hvem som får tilgang til helsetjenester. Dette vil da forsterke eksisterende ulikheter.

Hvem er transpersoner, og hvilke behov har de?

Transpersoner er personer som ikke identifiserer seg med kjønnet de ble tilskrevet ved fødsel. Noen transpersoner identifiserer seg som transkjønnede, mens noen har andre kjønnsidentiteter. Disse gruppene – som i denne teksten samles under betegnelsen «transpersoner» – har varierte livserfaringer. De har samme helsebehov som ciskjønnede mennesker, men kan også ha transspesifikke behov, som hormonterapi og kirurgiske inngrep.

Denne delen av befolkningen opplever uforholdsmessige helseforskjeller forårsaket av sosiale faktorer. Sosialt stigma, diskriminering, overfall og avvisning. Mangel på tilgang til riktig helseomsorg gjør det vanskelig for mange transpersoner å få den behandlingen de trenger for å kunne leve et godt liv.

Jeg kan bli Supermann, men ikke Katherine!

Tidlig i min transisjon hadde jeg endret juridisk navn til Katherine, men jeg hadde fortsatt mannlig juridisk kjønn siden jeg bodde i et land der dette ikke kunne endres. Jeg gikk til banken for å oppdatere navnet på kontoen min, men ble hindret av et lite samarbeidsvillig IKT-system. Bankfunksjonæren sa at jeg ikke kunne bytte til et kvinnelig navn når jeg ikke hadde kvinnelig juridisk kjønn.

Samtalen vår tiltrakk seg en del oppmerksomhet fra andre kunder i banken. Jeg ble etter hvert så frustrert at jeg utbrøt: «Dere forteller meg altså at jeg kan bytte navn til «Supermann», men ikke «Katherine»?!». Jeg sa at jeg ikke ville forlate bygget før de endret navnet mitt i systemet. Jeg hadde jo ikke noe valg, ettersom jeg var pålagt å bruke mitt juridiske navn på bankkontoen. Til slutt ga de seg, og endret navnet i systemet.

Problemene jeg opplevde den dagen var ikke forårsaket av at noen hadde planlagt å skape hindringer for transpersoner. Bankfunksjonæren jeg snakket med ønsket ikke å diskriminere meg. Hen jobbet i et system som ikke tok hensyn til mine behov. Problemet lå i en barriere i systemet. De som hadde laget reglementet og IKT-systemet tenkte ikke over at transpersoner ville trenge å endre navn eller kjønn.

I dette tilfellet førte barrieren til en litt pinlig situasjon. Som mange andre transpersoner jeg kjenner, var jeg i stand til å være min egen talsperson, og jeg insisterte på at endringen ble gjort. Men når en transperson opplever lignende situasjoner i helsevesenet, og de allerede er i en sårbar situasjon, kan det ha alvorlige konsekvenser for deres helse og velvære.

Cisnormativitet og strukturell vold

Mange av utfordringene som transpersoner opplever i møte med helse-IKT er strukturelle problemer som ligger skjult. Problemene blir synlige i hverdagslige, kjedelige oppgaver som å fylle ut et skjema, eller å endre navn eller kjønn i en database. Denne typen utfordringer gjør det vanskeligere å leve et godt liv.

Dette er det Johan Galtung kaller «strukturell vold» (1969), en form for vold som er annerledes enn stigma og diskriminering. Dette er vold som oppstår innenfor strukturene. Det er vanskelig å spore hvor det strukturelle problemet har oppstått, noe som gjør det vanskelig å identifisere og løse denne typen problemer.

For transpersoner, er mange av disse strukturelle problemene et resultat av cisnormativitet, altså normen og forventningen om at alle kommer til å identifisere seg med kjønnsidentiteten de fikk ved fødsel, og at måten folk uttrykker og forstår kjønnsidentiteten sin forblir likt over tid.  

Å få tilgang til helseomsorg i et cisnormativt system

Transpersoner som oppsøker helsehjelp i et cisnormativt system utsettes for en stor byrde. Når transpersoner møter en strukturell hindring, må de kunne argumentere for sine behov, slik at helsepersonell skjønner hva slags hjelp de trenger. De må kanskje til og med endre hvordan de kler seg og oppfører seg for å oppfylle kriteriene til et system som forventer at de passer inn i en utvetydig kjønnskategori (Linander et al., 2019).

Det er ikke bare den som søker behandling som må stri med et cisnormativt system. Helsepersonell som ønsker å hjelpe pasienten ved å endre navn og pronomen i databasen, kan oppleve at systemet ikke tillater slike endringer. Som Wagner et al (2021) har vist, kan pasienter oppleve å bli feilkjønnet og bli kalt ved feil navn på tross av forsøk på å endre dette i IKT-systemet.

Systemene kan også føre til at klager om transfobi ikke blir oppdaget, ettersom hendelser feilklassifiseres i IKT-systemet. Kirkland (2921) viser at dersom et klagehåndteringssystem ikke er designet for å samle og klassifisere klager relatert til diskriminering, kan brudd på rettigheter relatert til kjønnsuttrykk bli blandet sammen med andre typer klager. Det som kan måles kommer i fokus, og hvis klager om transfobi i helsevesenet ikke blir oppdaget vil strukturell ekskludering av transfolk fortsette.

Hvor går veien nå?

For å ha et mer rettferdig samfunn må transpersoner ha tilgang til helsehjelp, enten det er snakk om kjønnsbekreftende behandling eller allmenne helsetjenester. Hindringer må fjernes slik at alle har lik tilgang til helse og velvære. Helse-IKT kan spille en viktig rolle i denne prosessen.

Første steg er å anerkjenne at ekskludering av transfolk er et strukturelt problem, og at transfobi ikke bare oppstår på det mellommenneskelige nivået. Mens stigma og diskriminering bidrar til sosiale helseforskjeller, finnes det også problemer i systemene. Selv om disse problemene ikke nødvendigvis er intenderte, fører de til at transpersoner får et dårlige helsetilbud. Utfordringene må identifiseres og forstås før de kan løses.

Strukturelle barrierer er usynlige inntil de utfordres. For å identifisere slike hindringer, kreves det tett samarbeid med transpersoner og andre med normbrytende kjønnsuttrykk for å hjelpe utviklere og brukere med å se hvor skoen trykker.

I banken min var det flere transpersoner som forsøkte å endre navn rundt samme tid. Dette satte søkelyset på et problem, noe som første til en endring i reglementet og en programvareoppdatering. Samtidig kunne situasjonen ha blitt unngått dersom banken hadde bedt om forebyggende råd fra transpersoner. Slike tiltak vil ikke gi et likestilt helsetilbud til transpersoner over natten, men det er et steg i riktig retning.