Transpersoner i høyere utdanning

Transpersoners økte synlighet i samfunnet har gjort seg gjeldende også i høyere utdanningsinstitusjoner. Blant annet har dette ført til en debatt om transpersoners rettigheter og krav om bedre inkludering. Ved mitt eget institutt la for eksempel en studentgruppe fram ulike krav med hensikt om å bekjempe undertrykking og skape et tryggere læringsmiljø for transpersoner (Aasmundsen 2023). Enkelte vil kanskje avfeie denne typen krav som overdrevne, men hvis vi skal ta utgangspunkt i den nokså omfattende kunnskapen vi har om transpersoners vilkår i høyere utdanning, så viser denne kunnskapen at det er et sterkt behov for å forbedre forholdene for transpersoner som studerer og jobber på høyere utdanningsinstitusjoner.

Hva vet vi om transpersoner i høyere utdanning?

Transfolk kan sies å leve i ytterkanten av samfunnet, både i den forstand at transpersoner opplever sosial ekskludering og i den forstand at ulike juridiske og byråkratiske institusjoner ikke er tilpasset transpersoners identiteter og behov. Dette inkluderer også utdanningsinstitusjoner. Ser vi på internasjonal forskning, så finner vi en svært mye større forekomst av negative erfaringer i høyere utdanningskontekster blant transpersoner enn blant cispersoner. I en mengde utenlandske studier finner vi en høy forekomst av erfaringer med diskriminering, transfobi, fysisk og seksuell trakassering, og frafall fra studieprogrammer (Grant et al. 2011; FRA 2014; James et al. 2016; Nicolazzo 2017; Goldberg 2018; Lawrence and Mckendry 2019). Slik atferd kommer ofte fra medstudenter, men i høy grad også fra akademisk og administrativt ansatte.

Vi finner lignende tall også i Norge. 44% av norske transkvinner og transmenn som studerer har opplevd å ha blitt trakassert av en underviser og 52% har opplevd å ha blitt trakassert av medstudenter. Til sammenligning er tallet henholdsvis 10% og 16% for norske ciskjønnede studenter (Andersen et al. 2020). Norske transkjønnede studenter beskriver også sin mentale helse og grad av ensomhet som betydelig verre enn det ciskjønnede studenter gjør.

I det store og hele avtegner det seg altså et ganske dystert bilde av opplevelsen til transpersoners som er studenter i høyere utdanning, og vi ser at det sammenfaller med lignende tall for transpersoners erfaringer med samfunnet generelt (Andersen et al. 2021). Høyere utdanning er i så måte ikke et unntak, men heller en bekreftelse på et generelt mønster transpersoner opplever. Dette tyder imidlertid på at akademia som institusjon har liten grunn til å tenke at de representerer en særlig åpen og liberal kultur. Tiltak for å bedre transpersoners vilkår trengs også her.

Opplevelsene til ansatte i akademia har vi mindre håndfast kunnskap om. Studiene til Erich Pittcher (2018) viser likevel at transkjønnede akademikere opplever mikroaggresjoner, fiendtlighet, ekskludering og en følelse av å ikke høre til, men at disse tingene varierer mye med kulturen ved institusjonene der de jobber. Der jeg selv for eksempel har hatt gode erfaringer, så valgte en tidligere akademisk kollega av meg å forlate akademia og sin stilling som førsteamanuensis på grunn av et fiendtlig arbeidsmiljø. Det er også verdt å merke seg at ved norske universiteter og høyskoler finnes det svært få transpersoner i fast vitenskapelig stilling.

Hvordan kan vilkår for transpersoner forbedres?

En viktig faktor for transpersoners trivsel og evne til å fungere godt innenfor høyere utdanningsinstitusjoner er det kulturelle klimaet og hvilke holdninger og behandling transpersoner blir møtt med. Dette klimaet og holdningene vil alltid til dels gjenspeile det som finnes i samfunnet ellers, men institusjoner kan gjøre tiltak for å forbedre det kulturelle klimaet lokalt. Det er også viktig å være bevisst vekselvirkninger og hvordan utdanningsinstitusjoner kan medvirke til å gjøre holdninger bedre og mer kunnskapsbaserte.

Transpersoner er en stigmatisert gruppe som gjøres til gjenstand for politiske debatter. Universitetene spiller en viktig rolle i å sørge for at slike debatter ikke tar utgangspunkt i fordommer og feilinformasjon. Dette innebærer blant annet å ikke undertrykke den kunnskapen transpersoner selv sitter på, men la gruppens egne perspektiver og kunnskap få komme til uttrykk i undervisning og forskning. 

Angrep og krenkelser av personers identitet er ødeleggende for deres velvære og evne til å fungere sosialt i en gitt kontekst. Høyere utdanningsinstitusjoner bør sørge for et godt lærings- og arbeidsmiljø der for eksempel bevisst og gjentakende feilkjønning og verbal trakassering ikke tolereres og i alvorlige tilfeller sanksjoneres.

Samtidig må institusjonene passe på at de på strukturelt nivå er i stand til å respektere transpersoners identitet. For eksempel bør det sørges for at det finnes raske og enkle måter å endre navn og registrert kjønn i institusjonenes systemer. Dette bør i hovedsak ikke være avhengig av at det foreligger juridiske endringer i folkeregisteret. Slike juridiske endringer kan være krevende for personer å gjennomføre av personlige eller juridiske grunner. Det bør likevel være mulig å gjøre endringer på for eksempel navn i digitale læringssystemer eller e-postadresser.

En slik ivaretagelse krever også videre materielle tiltak. I en studie gjort av 500 transkjønnede studenter ble tilgang på kjønnsnøytrale toaletter nevnt som det viktigste tiltaket for inkludering (Goldberg et al. 2019). Mange transpersoner unngår å bruke toaletter eller reduserer inntak av mat og drikke for å unngå behov for å bruke dem. Dette reduserer åpenbart studenters evne til å være tilstede over tid på læringssteder og fungere godt. Det samme gjelder muligheter for å bruke idrettsfasiliteter, der det også bør sørges for kjønnsnøytrale garderober og nulltoleranse for trakassering.

Mange transpersoner står også i en medisinsk behandlingsprosess. Dette kan kreve perioder med fravær og sykemelding. En kjensgjerning som også bør anerkjennes er at transpersoner i Norge har et svært dårlig og utilgjengelig helsetilbud for kjønnsbekreftende behandling, preget av lange ventelister, manglende behandlingsformer, og ekskludering av visse undergrupper fra å kunne motta behandling, blant annet ikke-binære transpersoner. Mange søker derfor behandling utenlands, og utenfor det offentlige helsesystemet. Det bør legges til rette for at studenter og ansatte kan ha behov for fravær.

Bedrifter som Sopra Steria gir i dag velferdspermisjon for ansatte som gjennomfører kjønnsbekreftende behandling (Blix-Elton 2022). Universiteter og høyskoler bør jobbe for at en lignende ordning også kan implementeres lokalt og i offentlig sektor for øvrig. Videre kan transkjønnede studenters psykiske og fysiske helse bedre ivaretas gjennom å sørge for at studenthelsetjenestene innehar god kompetanse om transhelse.