Metoo-bevegelsen har ført til debatt om seksuell (u)kultur, begjærets eventuelle natur og hvordan seksualitet er blir knyttet til makt og overskridelser. Med forbehold om at jeg ikke har lest Flasspöhlers bok, er påstanden om at Metoo-opprøret handler om å befeste kvinners offerposisjon, noe flere har hevdet i debatten, mildt sagt misvisende. Å dokumentere, synliggjøre og kritisere seksuell trakassering av kvinner i felt etter felt der likestilling er kommet til kort, er en potent mobilisering mot at kvinner skal havne i offerposisjoner. Likeledes er det en myndiggjøring av kvinner ved å levere verktøy til bevisstgjøring, handlingsmodeller og tiltak til endring slik for eksempel Hannah Helseth og Anja Sletteland har gjort med boka Det jeg skulle sagt. Håndbok mot seksuell trakassering.
Så la oss parkere det sexistiske forsøket på å gi kvinner ansvaret for den seksuelle offerposisjonen de strukturelt står i fare for å havne i, men i realiteten protesterer mot gjennom Metoo.
La oss heller forsøke å kaste lys over hypotesen om asymmetrisk makt som forutsetting for den virkelig flammende lysten og forførelsen.
For hvem vil ikke ha en flik av det ville, overskridende begjæret i sitt lille tilmålte liv? Jeg vil. Hva med den yngre generasjonen, hvilket språk har de for betingelser for rå lyst?
Vigdis Alette Monrad Krohn kommer i en kronikk i Dagsavisen 5. januar inn på noe av denne problematikken. Hun vedgår at hun og hennes generasjon, sånn ca i slutten av 20-årene, ikke har et utviklet språk for kvinnelig seksualitet og begjær. Og det er jo oppsiktsvekkende all den tid den feministiske seksuelle revolusjonen på 1960 og 70-tallet satte kvinnen som seksuelt begjærende og myndig subjekt i førersetet. Krohns hjertesukk står i kontrast til at sex som helsebringende livsstil blir promotert av så vel myndigheter som den seksualiserte kommersielle kulturen, en kultur som kapitaliserer på både lyst og frykt for seksualitetens konsekvenser. På denne måten står yngre kvinner tilsynelatende igjen uten språk for eget begjær og sitter fast i den seige patriarkalske disiplineringen av kvinner: hore-madonna skvisen.
Fra faglig hold har professor i psykologi Siri Erika Gullestad skrevet et essay i Morgenbladet der det kan se ut at også hun forutsetter overskridelser som begjærets mest potente drivstoff. Hun siterer Freud: «Den de elsker, begjærer de ikke, og den de begjærer elsker de ikke.» Så vil en kunne tenke, at ok, dette var kanskje tilfelle på Freuds tid da seksualiteten var omgitt av forbud og skam, slik at eneste «utvei» for menn (kvinner hadde ikke noe seksuelt alternativ til ekteskapet) var å oppsøke prostituerte, mens de var impotente med sine uerfarne og «aseksuelle» koner. Overført til samtiden er den kjønnsuavhengige, utbredte utroskapen kanskje indikasjon på det Gullestad beskriver som dragningen mot det forbudte og overskridende innebygget i seksualitetens tenningsmekanismer. Men innebærer dragningen mot det forbudte «en verden av chikane og vold», som strukturell forutsetning, slik Flasspöhler hevder, for at forførelse kan finne sted? Det ville være en utrolig mørk forståelse av begjær.
Gullestad besvarer indirekte dette spørsmålet ved å vise til at det essensielle kjønnsorganet sitter i hjernen, eller: «Menneskets seksualitet er uvegerlig knyttet til fantasier - bevisste og ubevisste. Fantasiverdenen overskrider ofte relasjonen til den aktuelle kjæresten.» På denne måten kan det farlige og overskridende for avanserte elskere som har et språk for sitt begjær, like godt rommes i parforhold der fantasien åpner et grenseløst rom for «overskridelser». Helt vesentlig er at en slik forståelse av begjær parkerer det banale i en påstand om at tenning og forførelse er avhengig av reell makt og trakassering som forutsetning. Se til såkalt sadomasokistisk praksis (BDSM):
Det handler ikke om maktmisbruk og trakassering, men et avtalt rollespill som forestiller seg den andres makt eller avmakt ved hjelp av symbolske iscenesettelser – og fantasmatisk forestillingsevne.