Mens vesttyske kvinner i langt mindre grad var en del av arbeidsstyrken og husmorrollen i høyeste grad en aktuell kvinnelig modell og livsvei, ble likestilling mellom kjønnene i Øst-Tyskland allerede innført 1970. Full kjønnsuavhengig sysselsetting var en tvingende økonomisk nødvendighet. Å nekte å arbeide var straffbart. Alle lovmessig kjønnete forskjellsbehandlinger og innskrenkninger var for lengst opphevet, abort legalisert. Formelt sett ble alt lagt til rette for at arbeid og familie skulle kunne være forenlig for kvinner. Betoningen lå imidlertid nettopp på «kvinner», eller snarere «mødre», ikke «foreldre».
Til tross for den formelle likestillingen og kvinners fulle deltakelse i arbeidsstyrken husker Daniel Kretschmar en udiskutabel kjønnet rollefordeling i familiehverdagen fra barndommen sin. Kvinner var familiens manager, eller snarere bar de den fulle tyngden av reproduksjonsarbeidet, noe det aldri ble stilt spørsmål ved.
Husmødre var en sjeldenhet, på samme tid som høye fødselstall var et viktig mål for staten, som skulle bli realisert gjennom en omfattende tiltakspakke. Gratis barnehage til alle, økonomisk støtte til unge familier skulle harmonisere høye fødselstall med full arbeidsdeltakelse. Fordelingen av hus- og omsorgsarbeid i familien ble ikke oppfattet som et prekært problem.
Kvinner ble fra statens side med andre ord ikke redusert til morsrollen, og likevel var moderskapet helt avgjørende bestanddel i kvinners livsløp og muligheter i kultur og samfunn i DDR. Det ble oppfattet som både egoistisk og småborgerlig av kvinner å velge bort barn, men også å vente med å få barn til 30-årene, vakte mistenksomhet.
Den formelle likestillingen, som aldri rikket på den tradisjonelle forståelsen av kjønn, det vil si hva som essensielt sett var kvinners og menns egenskaper, oppgaver og muligheter, illustreres enkelt ved at lederskapet i alle yrker, i næringsliv, kultur og politikk var så godt som eksklusivt forbeholdt menn.
Sånn sett speilet kvinners vilkår i Øst- og Vest-Tyskland hverandre, på tross av den fundamentale forskjellen mellom et diktatur og et demokrati. Vesttyske kvinners representasjon der makten befant seg i tiden DDR eksisterte, var saktens heller ikke noe å skryte av. Vesttyske kvinner var konsekvent underrepresentert i alle felt, i tillegg til at de i langt mindre grad deltok i arbeidsstyrken enn de østtyske kvinnene. De vesttyske kvinnene måtte slåss mot den bastante overlevelsen og videreføringen av den dypt patriarkalske tyske familiepolitikkens høyst oppegående Kinder, Küche, Kirche. I Vest-Tyskland gjaldt mannen som den selvsagte hovedforsørger, kvinnen som ansvarlig for omsorg, hus og barn.
Dette til tross for at kvinnebevegelsen i Vest-Tyskland var oppegående, radikal og høylytt. De systemkritiske, antiautoritære frigjøringsbevegelsene som kvinnebevegelsen var en del av, satte et særdeles radikalt og delvis ekstremistisk preg på 1970-tallet. Noe som må forstås på bakgrunn av det manglende oppgjøret med fascismens etterliv i Tyskland på den tiden. Opprøret mot tradisjonelle kjønnsidealer og normer, liberaliseringen av autoritære institusjoner og strukturer og den seksuelle revolusjonens frisetting, tok vesttyske kvinner del i, mens deres østtyske søstre levde i en stat i panikk for at slike ideer skulle spre seg.
I motsetning til den norske og svenske stasfeminismen kjennetegnet av et samspill mellom feministisk mobilisering og integrasjon av likestillingspolitikk gjennom staten og i partipolitikken, forble den tyske kvinnebevegelsen på utsiden. Det har ført til at det tyske samfunnet fremdeles er langt mer kjønnskonservativt enn noen nordiske land.
Og DDR? Økonomiske nødvendigheter i Øst-Tyskland muliggjorde kvinnelige livsløp som overtraff forrige generasjonens sjanser. Likevel støttet DDR varianten av likestilling seg på dypt forankrete patriarkalske handlingsmønstre som det i liten grad ble rikket på.