Det er den danske serien Herrens veier, selvsagt, jeg ser på, som hovedmanusforfatter Adam Price står bak. Han som også sto bak serien Borgen om en kvinnelig politiker med makt som mister taket, kjærligheten og begjæret på hjemmebane. Alt har sin pris, for å si det med Price.
Uansett, Herrens veier, der nå sesong to vises på NRK, lener seg lett på den bibelske fortellingen om Kain og Abel: Presten og faren Johannes (Lars Mikkelsen) er for sine to sønner en gudlik figur. De elsker ham, frykter ham, forakter ham – og makter ikke å komme seg unna ham. Konteksten er Københavns mondene kulturelite eller «kulturkristendom» som en anmelder har bemerket, der det nærsynte fokuset streifer innom «aktuelle spørsmål» som likekjønnet sex og kjærlighet, hjemløse og asylsøkere. Manusforfatteren bak suksessen har uttalt at serien handler om en patriarks fall og hvor fryktelig lett det er å ødelegge egne barn.
I første sesong fikk vi se hvordan karismatikeren og den kristne menneskefangeren faller, rett før han er i ferd med å oppnå sitt livs mål og mening – å bli utnevnt til biskop. Mannen har dårlig forståelse for tidsånden og går i valgkampen for sitt kandidatur i baret ved å hetse islam og det han kaller den fremherskende feminine politiske korrektheten. Hans motkandidat er selvsagt en kvinne – som blir utnevnt i stedet for ham. Denne grandiose symbolske kastrasjonen og krenkelsen av Guds mann styrter patriarken i avgrunnen: Til alkohol, sex, utroskap og depresjon.
Bak en hver mann med suksess står det en kvinne. Hvor uttresket denne klisjeen enn er, slår den også til i dette dramaet ved prestekonen Elisabeth, eminent iscenesatt av Ann Eleonora Jørgensen. Eller snarere står det i denne serien alltid en kvinne klar til å plukke opp mennene og redde dem fra seg selv når de ramler så gudsjammerlig hjelpeløst. Noen mener serien handler om folkekirkens krise, men den handler vel snarere vel så mye om den massive maskulinitetskrisen noen tiår med begynnende likestilling har kastet en del menn og samfunnet ut i.
Det mørke svaret på denne krisen dundrer for tiden gjennom land i Europa, for ikke å si USA, i form av re-maskuliniseringsbevegelser. Jordan Petterson, den populære canadiske forfatteren av selvhjelpsmanifest for unge menn uten selvdisiplin eller draget på kvinner, handler om gjenoppretning av tradisjonelle mannlige dyder som autoritett, ansvar som familieoverhode og gjenopprettelse av tradisjonell kjønnsrolletenkning jeg forbinder med mellomkrigstiden. Hypermaskuliniseringen og kampen mot mangfold, likekjønnet kjærlighet, transpersoner, likestilling, kvinners reproduktive rettigheter, kjønnsforskning og ytringsfrihet, ser enda mørkere ut i land som Ungarn og Polen. Disse strømningene løper sammen med fremgangen for høyrepopulistiske bevegelser og partier som også rir Norden.
Familiedramaet i Herrens veier er så klassisk, at det tangerer såpeoperaen. Men her snakker vi om kvalitetssåpe: Gjennom karakterene tilbyr den oss et slags speil å gjenkjenne eksistensielle problemer i, slik at vi for en stakket stund blir løftet ut av våre tilsynelatende individuelle og private kriser og blir tatt på alvor ved at problemene blir allmenngjort og i heldige tilfeller satt inn i en større kulturell og samfunnsmessig struktur.
Jeg, som er over midtlivet, får ikke ofte servert en kvinnelig hovedperson nær egen alder. Greit, det er ikke akkurat en feministisk thriller, i det Elisabeth til syvende og sist hegner om normalmodellen for livet ved å kjempe for en tilværelse ved siden av sin nesten fortapte prestemann. Jeg vet ikke hvordan serien slutter, men på veien dit har hun undersøkt det underbart bekreftende i å bli sett og begjært av en kvinne hun forelsker seg i. Når presten i sin narsissistiske krise om skyld og skam over den ene sønnens selvmord, avviser henne kaldt og kompakt seksuelt i et og et halvt år, finner hun seg en yngre elsker og konfronterer sin ektemann ved å si: «Jeg kan ikke leve i et ekteskap med en mann som ikke begjærer meg». Presten mumler at han skal prøve. Og jeg tenker at det bør han saktens, for ellers flyr fuglen ut av sitt gyllene bur til mer næringsrike våtmarker i varmere strøk.