Det er mulig at det mest provoserende i vår tid som dyrker det uavhengige individet, viss liv, blir det propagandert, er basert på rasjonelle frie valg i det såkalt frie markedet – er at mennesket er avhengig av andre mennesker. At det ikke er en selvstendig bærekraftig forbrukerenhet. At mennesket vil bli elsket og begjært, blir tatt imot og forlatt flere ganger i livet, gjør oss alle sårbare. Hvordan er mulighetene for tilknytning, kjærlighet og lyst flere tiår etter den såkalte seksuelle revolusjonen? Det er mulig at det mest grenseoverskridende i vår tid ikke er tabubrytende sex, et lite tastetrykk unna, men den helt vanlige kjærligheten. Det er så himmelropende vidunderlig når det går bra. Det er så rav ødeleggende når det går galt. Noen av oss gir opp og tenker: Jeg trenger ingen. Da blir jeg heller ikke såret og unngår katastrofer.
Men for de aller fleste fortsetter det aldri svinnende håpet etter tilknytning og lyst å sildre gjennom årenettet år etter år. Det er det samme håpet som gjør at utallige datingtjenester er big business. Unge som gamle tør ikke stole på at de snubler over mennesker som får hjertet til å slå over et slag, og hvorfor overlate det til tilfeldighetene når algoritmer kan matche oss etter alle snusfornuftens regler?
Da jeg var ung, var jeg en del av 1970-tallets forsøk på en feministisk seksuell revolusjon. Ettersom den kvinnelige seksualitet i stor grad manglet språk, bilder og representasjon før feministenes forsøk på å gi det kvinnelige begjær et eget uttrykk, var det på den tiden maktpåliggende å holde oppe en splittelse mellom begjær og romantikk. Maktpåliggende fordi kvinners seksualitet, strengt var knyttet opp mot normer for kvinners rolle i ekteskap og moderskap. Utenom den romantiske kjærligheten i ekteskapet fantes det ingen plass og lite språk for kvinnelig lyst som en uavhengig kraft. I kontrast til dette eksisterte mange skildringer av den mannlige seksualiteten uavhengig av tilknytning og ekteskap; en slags overskridende naturkraft som historisk legitimerte prostitusjon, og utroskap, ikke som moralsk ønskverdig kanskje, men like fullt noe man bare måtte anerkjenne som en slags maskulin naturlov. Det vil si at det har vært helt legitimt for menn å skille mellom sex og kjærlighet.
Mot denne bakgrunnen var det radikalt å uttrykke og vise frem kvinners streite eller skeive lyst uten å legitimere den gjennom romantikk og ekteskapsinstitusjonen. Mange kvinner undersøkte mulighetene i fri seksuell utfoldelse. 1968-bevegelsens romantisering av seksuelle overskridelser er senere blitt problematisert ved å vise konsekvensene av mangel på tilknytning, brutte relasjoner, tingliggjøring av mennesker, effekten av mange skiftende omsorgspersoner og brudd for barn.
Samtidens re-romantisering av ekteskapsinstitusjonen, selv skeive folk er med å underbygge, innebærer ikke nødvendigvis at folk har færre seksualpartnere enn i noen frigjorte miljøer på 1970-tallet. Det er snarere snakk om et kjønns- og sexmarked preget av hyppige utskiftninger, det såkalte seriemonogamiet, som har kulturell aksept bare det er én partner av gangen og foregår i romantikkens heteronormative språk.
Statistikk over samlivsbrudd og utroskap viser at både kvinner og menn hele livet på nytt lengter etter å bli møtt i både kjærlighet og seksuell bekreftelse. Statistikker viser også at det er langt vanskeligere for kvinner når de bikker 50 å finne nye livs- eller sexpartnere enn for menn. 70-tallets seksuelt radikale kvinner var tiltrekkende som unge mennesker alltid er, i tillegg fantes det mange felleskapsarenaer i politisk aksjonisme og kultur å møte potensielle sex- og kjærlighetspartnere, og nye livsformer ble prøvd ut. Mens noen av de eldre barrikadestormerne fra 70-tallet nå kanskje sitter alene med skjermene sine og trykker likes på kommersielle dating-apper i håp om å finne noen å knytte seg til.