Et påmalt rødt lyn over øyet er symbolet på kvinneopprøret som i over en måned har fått makthaverne i Polen til å skjelve i buksene. «Wyperdalac!», det vil si: «Fuck off» er sloganet som i disse dager gir gjenklang i hele Polen. Den høyrenasjonale PiS-regjeringen har erklært det røde lynet som kjennemerke for SS, for å assosiere kvinneopprøret med nazismen.
Den prisbelønnte østerrikske forfatteren og østeuropakjenneren Martin Pollack viser til sammenhenger mellom kvinneprotestene i Polen og de som foregår i Hviterussland, der kvinnene de siste ukene har spilt en ledende rolle. Utløseren for protestene i Polen var den nylige kjennelsen fra høyesterett om å faktisk avskaffe retten til abort. Som i regimets tidligere forsøk på å innsnevre mulighetene til abort, maner kvinner til masseprotester, som mange menn slutter seg til. Myndighetene reagerer med rå vold, men kvinnene lar seg ikke skremme av verken sjikane, trusler eller voldelig politi. Og slettes ikke av visestatsminister Kaczynskis håndlangere - høyreradikale gjenger og åpne fascister - som for tiden blir hyllet av den katolske kirken som tapre forsvarere av det kristne Polen. I kirkene blir det rasende protestert mot EU, det umoralske vesten, LGBT og annet djevelskap som det gjelder å utrydde en gang for alle for å redde det store katolske Polen.
Protestene retter seg ikke «bare» mot abortforbudet som fatalt minner om nazismens lover. Massedemonstrasjonene som nobelprisvinneren Olga Tokarcuk har betegnet som en «sivilisatorisk endring», retter seg snarere mot hele det nasjonalt katolske og patriarkalske systemet og undertrykkelsesregimet.
Vi er vitne til en lignende situasjon i Hviterussland, der kvinnene har inntatt en ledende rolle i protestene som i mange uker har rystet landet. Utløseren var diktator Alexander Lukaschenkos klossete forsøk på valgfusk i høst. Til tross for at EU og Norge ikke anerkjenner valget, hindrer det ikke den uhemmete brutaliteten mot hundretusener som protesterer i gatene. I det såkalte frie Europa gjelder Polen og Hviterussland som utenforstående. I følge en annen nobelprisvinnende forfatter, hviterussiske Swetlana Alexijewitsch, er det ikke tilfeldig at kvinner i Polen og Hviterussland står i første rekke. Hun hevder at «det kvinnelige ansiktet er et særegent kjennemerke for revolusjonen i Minsk og i andre byer». Hun har uttrykt sin beundring for kvinners i Hviterussland, i det de, gjerne kledd i hvitt og med blomster i hendene, ofte for å beskytte mennene, har møtt de tungt bevæpnete spesialstyrkene. «Slakteren fra Minsk», som Lukaschenko kalles etter de blodige scenene fra demonstrasjonene, øker bare brutaliteten, noe som har fått motstandsviljen til hardnakket å feste seg.
Østeuropakjenner Pollack hevder at på tross av forskjeller mellom Kaczynski og Lukaschenko, preges begge to av frykt. Frykt for må miste makten og bli stilt til ansvar. Fremfor alt frykter begge kvinnene som ikke lenger er villig til å underordne seg. Den notoriske kvinneforakteren Lukaschenko kaller med typisk patriarkalsk arroganse og dumhet de protesterende kvinnene for «ulykkelige piker». I mellomtiden står småjentene for den revolusjonære gnisten og ber ham stikke før landet blir styrtet i en borgerkrig. «Det er ingen vei tilbake», sier Franak Wjatschorka, utenrikspolitisk rådgiver for Swetlana Tischanowskaja, som er en av de førende stemmene i protestene: «Om vi slutter å protestere i gatene, blir vi innhentet av en nordkoreansk vinter i Hviterussland. Enten fortsetter vi på denne veien eller vi må emigrere for alltid».
Selv om det skulle lykkes Lukaschenko å slå ned revolusjonen med vold og stotre tap, blir det ikke mulig å kvele gnisten, slik det heller ikke vil lykkes Kaczynski i Polen å slå ned protestene fullstendig. Ved neste anledning vil masseprotestene bryte ut med ny kraft og det er vår oppgave å støtte menneskene i Hviterussland og Polen, og særlig kvinnene som bærer en ekstra tung byrde.