«Deres frigjøringserfaring var vår erfaring med overskridelse og overgrep.»
Denne setningen falt i en workshop i et prosjekt som har som mål å bearbeide og dokumentere erfaringene fra det radikale kunstnerkollektivet AAO i Østerrike, som jeg noen år var delaktig i. Dette 70-tallskollektivet som ble oppløst i 1991, var det lengst eksisterende av de mange forsøkene på eksperimentelle levemåter innenfor den venstreradikale og alternative scenen i Europa på denne tiden. Den innledende setningen her, var en sammenfatning av den såkalte andre generasjonens traumatiske erfaring. Det vil si de som en gang var barn og ungdommer i AAO-kollektivet og der noen ble utsatt for separasjon fra foreldrene og seksuelt misbruk. Ikke bare foreldrene, men ingen av vi voksne i kollektivet klarte grunnleggende å beskytte barna. Kollektivet ble oppløst etter at noen av oss gjennom medier og vitneutsagn fikk lederen, kunstneren Otto Muehl, dømt for misbruk av stilling og tillitsforhold, seksuelle overgrep mot mindreårige og narkotikamisbruk.
Samtidig med bearbeidelsesprosjektet i Wien mellom generasjonene i AAO-kollektivet verserer debatten rundt Marius Weidner-Olsens bok Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen i norske medier. Oktober forlag har trukket samarbeidet etter at det er blitt klart at forfatteren i 2003 ble dømt for å ha skaffet seg seksuell omgang ved misbruk av stilling eller tillitsforhold. Noe han ikke opplyste forlaget om. Jeg skal ikke gå inn i debatten omkring potensiell sensur eller mangel på ytringsfrihet her. Jeg er interessert i relativisering av skyld og ansvar i seksuelle overgrep mot mindreårige. Weidner-Olsens roman nyanserer de juridisk og moralsk nødvendigvis entydige grenseopptegnelser av ansvar og skyld i seksuelle overgrep, ved å åpne opp for barnets / ungdommens potensielle opplevelse av medansvar og skyld. En reaksjon som er svært vanlig hos ofre for overgrep. Weidner-Olsen har uttalt at han ikke erkjente straffeskyld for 17 år siden og heller ikke gjør det i dag. Dette utenomlitterære kompliserer den aktverdige litterære nyansering av den emosjonelle opplevelsen av overgrepserfaringer både med tanke på den fornærmede, men også for leseren.
En vanlig reaksjon fra foreldregenerasjonen som var del av AAO, når de blir kritisert av andre generasjon, er «Ja, men ...». Men’et munner alltid ut i en fortelling om hvor mye bra som tross alt også preget kollektivet de første årene: Frigjøringsbestrebelsene fra autoritære samfunnsinstitusjoner, oppløsning av den tradisjonelle kjernefamiliens undertrykkelse av barn og kvinner, seksuell frigjøring. Foreldregenerasjonen rettferdiggjør seg med 1970-tallets emansipasjonsfortelling som jo faktisk har ført til betraktelige endringer vedrørende seksuelle rettigheter, likestilling og politikk de siste tiårene i vesten. Men dette ‘men’et er også en relativisering av skyld, av ansvar og anerkjenner ikke den smerten barna opplevde ved at «Deres frigjøringserfaring var vår erfaring med overskridelse og overgrep».
Jeg var ikke tidligere kjent med at det på 1970-tallet fantes «radikale» krefter i Europa som anså forbudet mot seksuelle relasjoner mellom voksne og mindreårige som noe man i frigjøringens navn burde avskaffe. Aktivister i Holland og Tyskland organiserte seg mellom 1960- og 1980-tallet som en subkulturell frigjøringsbevegelse. De hevdet at de som er imot seksuelle kontakter mellom voksne og barn, undertrykker barnas seksualitet. Noe av dette fant gjenklang helt inn i det tyske politiske partiet De Grønne samt innen FDP (Freie Demoktatiske Partei). I 1977 ble det offentliggjort et brev til det franske parlamentet med krav om legalisering av seksuelle kontakter mellom voksne og barn. Samme året ble det publisert en begjæring i Le Monde med problematisering av det samme forbudet, underskrevet av Michel Foucault, Jean-Paul Sarte og Simone de Beauvoir, blant mange andre kjente intellektuelle.
Med andre ord er frigjøringsfortellingens skyggeside at den har vært med å legitimere og dekke over ansvar for seksuelt misbruk mellom voksne og mindreårige. Om Weidner-Olsens roman og de utenomlitterære forhold, slik som forfatterens holdning til egen skyld, bidrar til relativisering av skyld og ansvar i seksuelle overgrep mot mindreårige, står til diskusjon.