«Selv om hun fremdeles har alle rundt seg, føles det som om hun har mistet hele familien og alle vennene sine. (…). Som om hun var den eneste overlevende etter en kollisjon på autobahn i Tyskland. Hun kryper hver dag som den eneste overlevende ut av bilvraket.»
Sånn skriver Beate Grimsrud i romanen Jeg foreslår at vi våkner. Den handler om forfatteren, dramatikeren og bokseren Vilde som får brystkreft. Hun går gjennom en helvetes behandling, tror hun dør, blir friskmeldt, får tilbakefall, går gjennom en enda mer inngripende behandling, tror hun dør, blir friskmeldt og lever kanskje videre. Romanen har fått jublende anmeldelser.
Jeg leser romanen etter at jeg har fått vite at Beate Grimsrud døde av kreft. Det gnager rått i kanten av bevisstheten under lesingen. På tross av det dødsalvorlige temaet leser jeg boken som et vilt, livsbekreftende ritt gjennom livet, døden og kunsten, i tillegg til samtidens vilkår, om det mørke, det onde og ukontrollerbare også. Men fremfor alt er boken en rungende kjærlighetserklæring til den store, skeive, relasjonelle veven som omgir syke Vilde.
For det som skjer når Vilde faller helt ned og gjennomlever en tre års eksistensiell berg- og dalbane, er at familie og venner, særlig venner, slår ring rundt henne, passer på henne, trøster og irettesetter henne, følger henne til behandlingene, handler for henne, lager mat, spiser sammen, fester sammen, snakker sammen og forsetter å gjøre alt det de tidligere har gjort sammen. Det er en underbar vennefamilie der i Stockholm. Det er Aino og Sonja og Yngve og mange flere, det er naboens barn, gudbarn, søsken og tantebarn og en mor som dør i Oslo, en hund og to imaginære følgesvenner: En rev og en rotte. Og så er det O, Vildes kvinnelige partner gjennom tre tiår, særboende, stadig på hytta i skogen sammen. Og Vilde tenker: «At når man har vært så nær hverandre som de har vært og er. Når man har besøkt hverandre i alle sine teksters vugger: Når man har vært tydelig mot hverandre inntil det ondskapsfulle, fordi man elsker hverandre. Når man har vært venner så inderlig at man leier et rom i hverandres liv, en livstidskontrakt (...).»
Vi leser kanskje det vi vil eller trenger å lese ut av en bok, lar være å ta inn det vi ikke orker, ikke liker, eller som rikker for mye i noe vi ikke en gang vet om selv. Derfor leses en og samme roman så ulikt. Jeg leser Jeg foreslår at vi våkner kort tid etter at jeg er blitt forlatt av livsledsageren min etter trettifem års sam- og familieliv. Han ville ha en annen enn meg. De gjensidige forsikringene om livstidskontrakten, viste seg å være ensidig. Vilde tenker: «Hvis skjebnen har gitt deg en ørefik, så ti ikke stille. Hvis den hånden du trodde holdt din har sluppet taket, hvis øynene som ser, viser seg å være av glass (...) dø litt da, men la ekkoet lyde. Skrik!» Jeg har grått, skreket og skrevet. Følt frykt for fremtiden, ikke visst hvor jeg skal legge håpet. Og det ikke fordi jeg har fått en alvorlig diagnose, men fordi jeg plutselig er alene i livet, jeg som alltid har vært sammen.
Men det er ikke sant. At jeg er alene. Selv om det er sant at jeg er redd og at jeg lever alene. Jeg opplever noe som ligner på Vildes erfaring i sykdomsforløpet: «Det er salt i det tykke tauet mellom meg og vennene mine, tenker Vilde. Salt som i jorden. Så salt er tauet for å binde sammen dette, oss. Salt tungt og trygt.» Vennene mine har også alltid vært saltet og eventyret i livet mitt. Jeg er så heldig med menneskene mine, ungene mine, vennene mine, tidligere kjærester, tantebarn, bror og søster, kusiner, fettere og igjen - venner. Jeg har løpt skrikende rett inn i armene på dem alle, de har lokket og beordret meg ut av isolasjonen og hvisket: Vi er hos deg. De har til og med sagt: Vi forlater deg ikke. Det er til å gråte og le av.
Farget av min egen situasjon leser jeg Grimsruds roman som et kamprop i denne krisens og isolasjonens Covid 19-tid, som om hun ville knuse den rådende relasjonsorden: Denne er preget av radikal individualisme og privat valgfrihet, enten vi betegner oss som hetero eller skeive. Selvrealisering og fokus på momentan lykke og lystoppnåelse i et fritt relasjonsmarked «fordi jeg fortjener det», gjelder som et underliggende motto. Dette har ført til kulturell aksept for at vi velger de egenskapene og menneskene som passer oss i øyeblikket. Når preferansene skifter eller menneskene ikke leverer varene, går vi videre til neste. Det er som om den veksttvangen den globale økonomiske orden har hatt som enerådende ideologi, også har gyldighet for nære relasjoner. Og dette gjelder også globalt sett: Med ett er det brutalt klart at menneskers utsatthet i situasjoner eller i regioner vi ikke har giddet å identifisere oss med, innebærer alles, vår egen utsatthet. Det minner meg om den amerikansk-jødiske filosofen Judith Butlers utsagn om at mennesker alltid lever i kraft av et relasjonelt vev av bånd, som vi ikke kan skades uten å gjøre skade på oss selv.
Vildes ville vennefamilie bryter ikke båndene til henne, det er som om de insisterer at avhengighet og sårbarhet er et menneskelig grunnvilkår, ingen slipper unna - når det kommer til stykket, noe det før eller siden alltid gjør. For alle.