Gardermoen flyplass forekom meg som en gigantisk, nesten tom hotellounge.
Jeg skulte på de spredde menneskene som gikk de lange strekningene til gaten sin og fornemmet et slags syndig skamfullt fellesskap. Vi burde ikke fly. Må vi virkelig reise til utlandet? Myndighetene har bedt oss la være. Om vi kan. Måtte jeg reise til Berlin? Nei, jeg MÅTTE ikke. Men jeg VILLE så gjerne. Jeg ville så veldig gjerne igjen kunne være i det som har fylt deler av frilanstilværelsen min utover å sitte alene og skrive: Å samtale om bøker – andres og mine, hjemme og ute – at alle disse møtene skal kunne finne sted igjen. Oppdrag som også er avgjørende grunnet en frynsete frilansøkonomi i koronatiden. Og ja, jeg er så glad i Berlin og jeg savnet vennene mine så fælt. Så da jeg fikk en forespørsel om en samtale, så klarte jeg ikke å la være. Så der gikk jeg med senket blikk og visste jeg skulle gjøre bot når jeg kom hjem: Ti dagers karantene. Etter den søte kløe … og så videre.
Det er ikke større risiko for smitte i Berlin enn i Oslo. Det første som slo meg da jeg ankom, var at det var langt flere mennesker med munnbind enn hjemme, og stor utbredelse av fantasifulle kreasjoner i alle mulige farger, mønstre og med logoer. Munnbind med trussel om bøter, er påbudt i kollektivtrafikken, i butikker og der det ikke er mulig å holde avstand. Påbudet overholdes av de fleste så det ut til – pliktoppfyllende som bare tyskerne kan være, tenkte jeg. Det var før vennene mine fortalte meg om «antikorona-demonstrasjonene» i Berlin, som samlet over 30.000 mennesker; sammenhengen mellom antifeminisme og konspirasjonsteorier om covid-19 og hvordan pandemien fremmer antifeministiske strømninger i Tyskland.
Det som i Tyskland ofte forener antifeministene, er ønsket om å vende tilbake til en idealisert fortid. Derfor blir moderskapets vesensbestemte betydning for kvinner fremhevet og abort skandalisert. Den tradisjonelle heteroseksuelle kjernefamilien fremstår som et felles ideal, og kampen mot en mektig feminisme og ideologisk «genderisme» initiert av elitene, ansees som en felles fiende. «Foreningen for det tyske språket» har for eksempel publisert en antifeministisk appell der det ble hevdet at grunnen til at det mangler nødvendig finansiering til forskning på virus på tyske universitetet, er utgiftene som går med til å finansiere kjønnsforskningen. Det er også blitt offentliggjort et «Opprop for kirken og for verden» formulert av katolske biskoper. Brevet handler om konspirasjonsteorier knyttet til abort. I brevet hevdes det at aborterte fostre blir benyttet for å utvikle en vaksine mot covid-19 viruset. Derfor er det for katolikker moralsk uakseptabelt å bli vaksinert mot korona.
Etter den delvise nedstengingen på grunn av covid-19 ble, i Tyskland som andre steder, typiske kvinneyrker innen helse og omsorg anerkjent som avgjørende for sikkerhet og helse, om enn oftest som en symbolsk gest. Lukking av skoler og barnehager og foreldre på hjemmekontor, førte til at kvinner tok hovedbelastningen med omsorg, økt husarbeid og støtte i hjemmeundervisningen. Undersøkelser i Tyskland viser hvordan denne tendensen har ført til en retradisjonalisering av kjønnsrollene.
Sammenkoblinger mellom covid-19-relaterte konspirasjonsteorier og antifeminisme overrasker ikke vennene mine i Berlin. Grunnleggende henger antifeminisme uansett sammen med konspirasjonsaktige forestillinger som blomstrer opp i usikre krisetider. I motsetning til antifeminismens vanlige allierte, finnes det blant covid-19-protestene i Berlin uvante sengekamerater i spektret mellom høyrekstremister, new-age esoteriske grupperinger og vaksinemotstandere. Mange motstandere mot myndighetenes smittetiltak og antifeminister forenes dessuten i et antimoderne verdensbilde og argumenterer ofte vitenskapsfiendtlig.
Hjemme igjen har jeg nå alltid munnbind i tillegg til antibac’en i sekken. Jeg fikk kjøpt et tekstilbind med kult deco-design og et med 1970-tallets feministiske ikon: Et venusspeil med hevet knyttneve.