Et åbent øjeblik. Da mine mødre gjorde noget nyt er skrevet av historikeren og kjønnsforskeren Pernille Ipsen og kom ut i Danmark i 2020. Den har fått topp anmeldelser og er en original hybridsjanger: Kildebelagt dokumentar over 1970-årenes danske rødstrømpebevegelse og et kollektivbiografisk verk over syv sentrale aktører i bevegelsen som alle er forfatterens mødre og startet det første kvinnekollektivet i bevegelsen. Disse gikk inn for å skape et radikalt annerledes liv for seg selv og deres felles barn som en del av kvinnebevegelsens prosjekt på denne tiden. Ipsen beskriver at årene mellom 1970 og 1976 handlet om hvordan kvinner blir subjekter sammen, hvordan «(...) ‘jeg’ ble ‘vi’, et uovervinnelig, skrøpelig, omfavnende og utraderende ‘vi’». Dette postulatet viser både til det personlige og politiske motet som drivkraft, men også til sårbarheten som ligger i ideologiske bevegelser og tett sammenvevde grupper, der skillet mellom «oss og dem» er en radikalt motiverende drivkraft, på samme tid som denne står i fare for å utviske individet i kollektivismen.
Fortellingen i boken er formet som ringer som griper inn i hverandre rundt det utopiske øyeblikket som åpner seg sommeren 1971, da de vordende mødrene til Ibsen møtes på kvinneleiren Femø og så lukker øyeblikket seg i 1976 grunnet smertefulle personlige og politiske uoverensstemmelser. Boka er en kjærlighetserklæring til Ipsens mødre: «Mine mødre er, som Virginia Wolf skrev i A Sketch of the Past i 1939, blant de ‘usynlige tilstedeværelser’, som altid er med mig. De er indeni mig, deres øjne er på mig.»
Rødstrømpene ble kjent for den flate, anarkistiske strukturen med autonome basisgrupper. Navnet, den politiske fargen og den flate strukturen var inspirert av women-only-seperatismen fra den New York baserte gruppen Redstockings. Deres manifest ble dreiebok for de danske feministaktivistene. Kvinnekollektivet hadde vilje til å eksperimentere og bryte med patriarkatets helligste bånd – sammenhengen mellom ekteskapet mellom mann og kvinne, med foreldreskap som mål. Da Ipsens mor, Sanne, ble gravid etter en tilfeldig seksuell forbindelse, bestemte kvinnene i kollektivet seg for å inngå et felles moderskap for barnet.
Det pågikk etter hvert en vedvarende strid mellom fraksjoner i bevegelsen som ville holde fast på den flate strukturen og den løse organisasjonsformen og andre som ønsket formelle demokratiske prosesser og en strukturert organisasjon. Dette er et interessant punkt, ettersom kvinnebevegelsen i Sverige og Norge ikke har vært så eksperimenterende og utopiske, men organiserte seg i mer tradisjonelle politiske former – i det som etterhvert ble betegnet som «statsfeminisme». Ipsen gjør oppmerksom på hvordan uformelle ledere de første årene i rødstrømpebevegelsen, «sjefsideologer» og «guroer», fikk plass til maktutfoldelse, desto mer mangelen på strukturer og demokratiske prosesser gjorde seg gjeldende.
Det interessante er at historikeren Ipsen gir seksualiteten så sentral forklaringskraft for både mødrenes og rødtstrømpebevegelsens radikale kraft. Bevegelsen og mødrene kunne gjøre dette med fraspark i en flytende seksualitet helt til doktrinære forskjellsdiskurser om hetero- og homoseksualitetens vesen fikk dem på avveier.
Ipsens teoretiske konklusjon er å forsøke å finne en håpefull vei gjennom forskjellene som både samlet og splittet hennes mødre og feminismen i 1970-årene – kjønnsforskjeller, seksuelle forskjeller, klasseforskjeller og forskjeller vedrørende organisering. Hun griper fatt i den afroamerikanske forfatteren Audre Lordes’ Zami: A New Spelling of my Name (1982) der Lorde undersøker erfaringene sine med aktivisme mot rasisme, sexisme og heteronormativitet i begrepet «the very house of difference»: «At være kvinder sammen var ikke nok. Vi var forskellige. At være ‘gay-girls’ sammen var ikke nok. Vi var forskellige. At være sorte kvinder sammen var ikke nok. Vi var forskellige. Det tok tid før vi forstod, at vores sted var selve forskellighedens hus [the very house of difference] og ikke sikkerheden i én fælles forskellighed.» Det er noe å tenke på i den politiske lammelsen og babelske forvirringen såkalt identitetspolitiske stridigheter har stelt til.