Hørt om den østerrikske forfatteren Friederike Mayröcker? Ikke jeg heller. Ikke før Tomas Espedal i en eller annen sammenheng nevnte henne i høyst beundrende ordelag i den herværende avisen. Så underlig, tenkte jeg, at jeg aldri har snublet over henne tidligere. Ikke at jeg er SÅ bevandret i østerriksk litteratur, men likevel, jeg har øre og øye for noe av denne litteraturen på grunn av min tyske språkbakgrunn og i særdeleshet mine år i kunstnerkollektivet AAO, som hadde vokst ut av den radikale kunstscenen i det repressive østerrikske etterkrigssamfunnet. Mayröcker ble født 1924 og er i så måte i generasjon med internasjonalt anerkjente forfattere med tilhørighet til denne kunstscenen, som Ingeborg Bachman, Ernst Jandl, Thomas Bernhard og Efriede Jelinek.
Så viser det seg at jeg har gått glipp av en forfatter jeg er blitt oppslukt av og så vidt har begynt å skrape i den litterære produksjonen til. Hun skrev over åtti bøker! I det jeg oppdager henne, får jeg vite at hun nettopp er død – 4. juni denne sommeren. Tyske og østerrikske kritikere kaller henne gjerne den østerrikske litteraturens Grande Dame. Da hun døde skrev pressen at den tyskspråklige samtidslitteraturen hadde mistet den kanskje mest betydningsfulle (kvinnelige) stemmen, selv om hun knapt er kjent utenfor den tyskspråklige sfæren. Hun ble nittisju år gammel. Siste boken hennes kom i 2020, med tittel da ich morgens und moosgrün. Ans Fenster trete. (da jeg i dag morges mosegrønn. Trer fram til vinduet. (Liten og stor bokstav feil steder, samt feil tegnsetting er intendert).
Som forfatterne jeg nevnte oppe, samt den avantgardistiske forfatterkretsen rundt Wiener Gruppe, som Mayröcker tilhørte, og mange billedkunstnere fra hennes generasjon, som for eksempel Die Wiener Aktionisten, delte hun mistenksomheten mot det konvensjonelle meningsbærende språket. Språkets syntaks, linearitet, årsakssammenhenger og krav på tradisjon og representasjon som hadde gitt mening til nazismen og holocaust, måtte brytes opp. Å forstyrre språket var Mayröckers mål. Å ikke følge grammatikken, men skape den selv. Hun mente at det er derfor vi er i verden. For å oppdage at alt kan se helt annerledes ut enn det århundrers regler vil foreskrive oss.
Friederike Mayröcker var i mange tiår kjæreste med den noe mer kjente forfatteren Ernst Jandl. De samarbeidet også litterært blant annet med flere hørespill. Det har blitt hevdet at de for dette teamarbeidet, men også for deres respektive enkeltverk, hadde fortjent nobelprisen. At de ikke oppnådde denne anerkjennelsen, blir forklart med at de var for venstreorienterte og eksperimentelle, slik at de i årevis ble boikottet i Østerrike.
Mayröcker var opptatt av ekspresjonismen, dadaismen og surrealismen. Viktige impulser fikk hun også fra språkkritikk og språkfilosofi. Hun skrev i, overskred og blandet de fleste sjangre: lyrikk, prosa, hørespill, drama, barnebøker og tegning. Nå som jeg har begynt å lese henne forstår jeg at jeg må lese langsomt. Det kommer til å ta år. Det er noe med hennes høyt begavede, ville språkfølelse som ubekymret hopper bukk over høyt-lavt. Mayröcker beskrev tekstene sine som «skriftliggjøring av livet», et forsøk på språkliggjøring av eget bevissthetskaos bestående av det leste, minner, drømmer og refleksjoner, som en berusende miks av cut-up-teknikk og språkbotanikk. Jeg må lese langsomt for å høre og se det jeg leser, der teksten blir til ordmusikk og språkmaleri, uten noensinne å rygge unna smertepunkter, helt til grensen av vanviddet, der tapet av språk og tilegnelse av språket, begynnelse og slutt sammenfaller.
Mayröcker var en radikalt autofiktiv forfatter, årtier før den snodige norske debatten om virkelighetslitteraturen så dagens lys. Tekstene består av bruddstykker av samtaler, brev og dagbøker: «Ingenting er for banalt til å åpne øynene», skal hun ha sagt. Men det som er banalt, eller snarere, etter min oppfatning, fatalt, er at hun ikke er oversatt til norsk: I himmelens og litteraturens navn - det må da være et forlag som føler seg kallet!