Fordi museer i Wien stadig får slettet bilder fra Facebook og beslektede plattformer, har de begynt å publisere på pornoplattformen OnlyFans, kan noen av mine kunstinteresserte venner i Wien rapportere. Er kommersielle, lavkulturelle nisjer for pornografi blitt til vår tids redning for kunsthistoriens og samtidskunstens nakne kropper og undersøkelser av erotikk, sex og kjønn? Eller som Jörg Scheller i magasinet Philosophie spør: Når noen kalifornske monopolkapitalister finner kjønnshår mer uakseptabelt enn hitlerbart, må frihetens høykulturelle ånd søke asyl i tvilsomme nisjer, fordi mainstreamkulturen produserer ekskluderingsmekanismer.
Scheller viser hvordan Belgias eneste popkunstner Evelyne Axell (1935 – 1972) i 2016 ble rammet av Facebooks sensur. På 1960-tallet malte Axell nakne kvinnekropper som på selvbevisst og lystfylt vis markerte at det erotiske og erotiserende blikket på kvinnelige kropper ikke er forbeholdt menn. Axell, som alt for tidlig døde i en bilulykke, var dypt engasjert i den feministiske revolusjon på denne tiden. Hun koblet det politiske massebegjæret etter endring med en rå erotisk energi for å utfordre den eksisterende orden. Hennes maleri Ice Cream (1964) som fremstiller en kvinne slikkende is, ble av Facebook sensurert med begrunnelsen «det viser eksessivt mye hud og usømmelig innhold».
For tiden har museene i Wien, som nevnt innledningsvis, et lignende problem som har fått mye internasjonal medial oppmerksomhet. Facebook og TikTok sletter museenes kunsthistoriske verk som viser nakenhet. Enten det dreier seg om den 25 000 år gamle Venus von Willendorf eller verk fra samtiden, sletter den algoritme drevne sensuren nakenheten – kunst meg her og kunst meg der.
Det er grunnen til at museene i Wien har funnet et foreløpig usensurert hjem for kunstens representasjoner av nakenhet på plattformen OnlyFans kjent for amatørpornografi. Den såkalte lavkulturen, eller det vi i dag heller kaller for populærkulturen, har i så måte spilt en interessant rolle i å være avantgarde. Det tjuende århundrets sirkus hadde for eksempel plass til den østerrikske sirkusstjernen og atleten Sandwina, som viste mye kropp og muskler og løftet flere dresskledde menn på hver arm, mens kvinner i hverdagskulturen fremdeles ble holdt for å være skjøre, aseksuelle husengler. Eller den amerikanske ganster-rapperen Ice-T føyet på 1990-tallet sammen svarte og hvite subkulturer som for det meste ble holdt fra hverandre på essensialistisk politisert vis.
Det er grunn til å spørre hva denne trenden kan komme til å bety, når høyrepopulistiske og –radikale krefter i den globale anti-genderbevegelsen angriper og reverserer kvinners og seksuelle minoriteters rettigheter og ytringsfrihet. Om det er slik at plattformer med stereotyp pornografi fremstår som ytringsfrihetens fyrtårn, mens bildet av en kvinne som slikker iskrem blir ansett å være støtende og blir sensurert, er det kanskje grunn til bekymring?
Også utenfor kunstfeltet oppstår absurd sensur. I fjor sommer bestemte Noelia Morales seg for å vise frem det gjenværende brystet etter en kreftoperasjon på coveret av magasinet Altså. Bildet ble sensurert av Facebook. Coveret skulle bli nominert til Årets magasincover ett år senere. Bildet av Morales opererte kropp skulle føre til store økonomiske problemer for magasinet som valgte å vise det frem. Annonsekontoene ble stengt på grunn av seksualisert innhold og kunne ikke en gang vise bildet på egen nettside.
Det er grunn til å spørre hva denne utviklingen kan bety for fremtidens kunst og ytringsfrihet, når kroppens representasjoner i økende grad blir sensurert, når online-bibliotek med kunstig intelligens fjerner verk som blir klassifisert som støtende, som kan føre til at denne litteraturen blir lest inn ved hjelp av PornHub-Live-kameraer?