«Jeg var blant de som foreslo Cecilie Hellestveit til Årets navn i akademia for 2021, ikke kun for den uredde måten hun har reist en viktig debatt på, men for at hun klarte å stå i stormen uten å gi kjøp på saklighet og nyanser. Uansett om man er enig med henne eller ei, synes jeg måten hun har ført debatten på har vært prisverdig for et akademisk ordskifte.
Som utenlandsk forsker (skandinavisk, men dog) følte jeg meg ikke rammet av Cecilie Hellestveits innspill. Det skyldes nok at jeg, i likhet med mange andre forskere født og oppvokst utenfor Norge, gjennom mange år har deltatt aktivt i den offentlige debatten og også i styre og stell på universitetet.
Jeg leste innspillet hverken som et angrep på enkeltpersoner eller som en generalisering over gruppen av utenlandske forskere - som jo, som alle andre grupper - kan være veldig ulike og ha ulik lengde, årsaker og perspektiver på deres opphold her. Noen kommer for en kort periode som ledd i et karriereforløp og viktig internasjonalt samarbeid, andre av oss har slått oss til og enda fått dobbelt statsborgerskap.
Det kan nok hende at Hellestveit kunne ha formulert disse forskjellene tydeligere i det første innlegget - men det var her snakk om et intervju hvor synspunkter ofte forenkles, og ut fra konteksten var det jo ikke noen tvil om at Hellestveit snakket om de utenlandske forskere som blir i landet en kort periode og derfor, forståelig nok, sjelden ser hensikten med å bruke tid på å lære seg norsk eller forholde seg til norske samfunnsfunksjoner og samfunnsdebatt.
Jeg oppfattet altså at Hellestveit adresserte et problem på systemnivå: Kan det også ha noen omkostninger om andelen av utenlandske forskere vokser så raskt som den har gjort de senere årene? Eller spurt på en annen måte: Kan den ensidige universitetspolitiske satsningen på internasjonalisering, internasjonalisering, internasjonalisering svekke universitetets samfunnsoppdrag og mulighet for å styre egen organisasjonskultur og organisasjonsutvikling?»