Jeg synes initiativet til et nytt mannsutvalg er bra og ønsker kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen (Ap) og utvalget lykke til på ferden. Her er noe refleksjoner.
Jeg var med som forsker for det første Mannsrolleutvalget på 1980-tallet. Jeg har forsket på området senere og sett flere utvalg komme og gå.
Noen trekk er tydelige.
Likestilling for og med menn har alltid vært kontroversielt. Og på noen måter enda mer kontroversielt enn likestilling for og med kvinner.
Sterke og tøffe
Mannsrolleutvalget på 1980-tallet ble latterliggjort i starten. Det samme har skjedd senere.
Latterliggjøringen og devalueringen har stort sett kommet fra to grupper – kjønnskonservative menn og kjønnskonservative kvinner. Og som regel fra lite likestilte personer – uansett kjønn.
På 1980-tallet gikk det på at de fleste menn uansett ville være sterke og tøffe menn. Omsorg var for kvinner eller for blautfisker med fotformsko. «Myke menn» var suspekte.
Menn var hovedforsørgere uansett og ville ikke rikke seg. Internasjonal presse skrev at Norge var i ferd med å bli en stat der kvinner skulle bestemme over menn.
Mannsrolleutvalgets medlemmer var derfor meget forsiktige i sine forslag. De regnet med at betalt omsorgspermisjon for far ville være meget kontroversielt – det kunne kanskje bli stemt ned i Stortinget. Så de foreslo bare én måned – det som ble kjent som pappamåneden. Den ble vedtatt uten kontrovers og innført fra 1993. Grunnlaget var en undersøkelse som viste at fedre ville være med på dette.
Vær dristig
Senere har det vist seg at fedrene er med på mye mer. Pappamåneden er gradvis blitt utvidet, og fedrene har tatt de nye rettighetene i bruk. Det er også klart at mer likestilt omsorg har hatt positive effekter på andre områder.
Kjernen i denne norske tilnærmingen til likestilling er at den gjelder begge/alle kjønn. Kjønnsdiskriminering rammer alle, og de ulike formene – diskriminering av kvinner, av menn, av andre kjønn – henger sammen i et mønster.
Dette er ikke et «eget» spørsmål om kjønn. Det er et spørsmål om samfunn og kultur. Kjønnsdiskriminering kan virke perifert, skjult og subtilt, men den virker inn på de fleste livsområder, inkludert helse, trivsel, arbeidsliv, familie og kultur og lignende. Dette kommer frem statistisk, selv om det ofte er mindre tydelig for den enkelte.
Et hovedpunkt ut fra dette er å se fremover – og være dristig. Ikke la hersketeknikker som latterliggjøring eller neglisjering spore av arbeidet. Det trengs en ny visjon for menn og likestilling. Det er ingen «quick fix» på området – men mye kan gjøres.