Det har gått over to uker siden krigen i Ukraina begynte. Sjokkerende bilder preger nyhetssendingene. Flyktningestrømmene er de største i Europa siden andre verdenskrig. Menn mellom 18 og 60 år må bli igjen i Ukraina, mens kvinner, barn og eldre flykter.
Men finnes det sider av krigen som foregår utenfor det rådende nyhetsbildet som vi også bør være oppmerksomme på? Er det ting vi bør gjøre nå som vil kunne ha betydning tiår etter at krigen er over? Hva oppdager vi om vi ser på det som skjer som en urfortelling mellom kjønn og krig?
Den amerikanske filosofen Jean Bethke Elshtain har beskrevet forholdet mellom menn og kvinner i krig som en rollefordeling mellom «beautiful souls», vakre sjeler (kvinner) og «the ferocious few», de glupske få (menn).
Hvor er sønnene deres, er de i live, hva er de egentlig med på, hva blir de tvunget til?
Hun sier at hensikten i en krig for noen soldater, er å beskytte alle kvinner og menn som ikke kjemper. Kvinnene representerer det soldatene kjemper for og skal bevare, altså hjemmet og familien. Kvinnene symboliserer fremtiden som skal gjenoppstå etter at konflikten er over. Altså skal de være i bakgrunnen av konflikten, og være der når soldatene kommer tilbake etter krigstokt, og skal føde soldatmennenes barn og sikre gruppens overlevelse og videreføring.
Betyr dette at bare kvinner er ofre? Så enkelt er det ikke. Også menn lider. Ukrainske menn i kampdyktig alder, får ikke lov til å forlate landet med sine familier. De er i frontlinjen med moralsk støtte og våpen fra vestlige land, men de står i all hovedsak alene i møtet med det russiske krigsmaskineriet.
Videre vet vi lite om de russiske soldatene, mange av dem unge gutter, som er kastet ut i en krig mange ikke ønsker eller forstår hensikten med. Deres russiske mødre fortviler også.
I St. Petersburg sitter Svetlana Golud, som leder den lokale avdelingen av Unionen for russiske soldatmødre, på telefonen dag og natt. Hun prøver å skape oversikt over gutter som ikke har hatt kontakt med sine familier på flere uker og måneder. Dette har de også gjort før, da deres sønner var i Tsjetsjenia.
Mange barn blir unnfanget gjennom vold.
Spørsmålene er de samme nå som da:
Hvor er sønnene deres, er de i live, hva er de egentlig med på, hva blir de tvunget til?
Arbeidsforholdene til soldatmødrene er vanskelige, russiske myndigheter har gitt dem status som «utenlandske agenter».
FNs spesialrepresentant for seksuelle overgrep i krig, er også bekymret. Hun er redd kvinner og barn på flukt kan bli utsatt for seksuelle overgrep, trafficking, menneskesmugling og mer. Bekymringen hennes er ikke ubegrunnet. Hennes kontor lager årlige rapporter om seksuelle overgrep i krig og konflikt på vegne av FNs generalsekretær. At mennesker på flukt er særlig utsatt og sårbare, er ikke noe nytt, men disse rapportene viser at kvinner, jenter, unge gutter og skeive er særlig utsatt for seksuell utnyttelse.
Men, kvinnene i Ukraina er ikke utelukkende sårbare flyktninger.
Mange barn blir unnfanget gjennom vold. Det er ingen grunn til å tro at dette ikke også vil kunne ramme de som nå flykter fra kampene i Ukraina.
Som et minimum, skriver spesialrepresentanten, må vi passe på at den humanitære innsatsen har dette for øye, at de har et blikk for erfaringer som er så smertefulle og stigmatiserende at de ofte gjemmes for omgivelsene. Det finnes mye kunnskap om hvordan man kan hjelpe de som har blitt fornedret. Nå må denne kunnskapen omsettes i handling.
Kanskje kan vi innrette den humanitære hjelpen slik at denne typen erfaring blir håndtert tidlig. At de de som kan komme til å oppleve denne formen for vold ikke skal føle skam og skyld. Kanskje kan vi sikre bevis mot mulige overgripere slik at de ikke skal kunne slippe unna. Kanskje kan vi sørge for at uønskete barn ikke blir unnfanget, og at de barna som blir født, blir tatt godt vare på.
Men å kle seg naken må selvfølgelig ikke være eneste måte å få plass ved forhandlingsbordet for kvinner.
Men, kvinnene i Ukraina er ikke utelukkende sårbare flyktninger. De er også krigere. Det er jo ikke bare menn på slagmarken. Siden 2014 har det ukrainske militæret bygget opp sine styrker, også med kvinner. Kvinner har vært en del av de ukrainske militæret siden 1993. Rett før krigen brøt ut, var kvinneandelen på 23 prosent.
Rett før jul i 2021 ble kvinner mellom 18 og 60 år bedt om å registrere seg for å få militærtrening for å inngå i reservestyrker i landet. Bildene av kvinner som passer barn med et gevær hengende over skulderen, eller som får våpentrening i sivile klær, har gått verden rundt. Det er grunn til å tro at andelen kvinnelige soldater vil øke. I en krig hvor alle skal mobiliseres, trår også kvinnene til. Med våpen – og hjemmelagde molotovcocktails.
Hva skjer så når freden skal gjenoppstå og en ny fremtid skal meisles ut? For vi må ha tro at det vil skje, og helst snart. Hvem forhandler og beslutter? Igjen vil nok urfortellingen gjenoppstå. Det er oftest menn som sitter rundt forhandlingsbordet og blir enige.
Kvinner er ikke fredeligere enn menn.
Forskning viser imidlertid at om man inkluderer kvinner, blir ofte fredsavtaler sterkere, de holder lenger. Dette må ukrainske og russiske forhandlingspartnere huske på når det fredsprisvinner Leymah Gbowee fra Liberia omtaler som «the glorius moment» inntreffer, altså det øyeblikket hvor freden er i sikte og krigen avtar.
Leymah Gbowee insisterte på å påvirke fredsprosessen i Liberia i 2003 sammen med en koalisjon av kvinner fra ulike grupper. Da mennene som forhandlet ikke ville slippe dem til, truet hun med å kle seg naken, i full offentlighet. Det omgjorde forhandlingsprosessen, og det ble fred, samt fredspris.
Også kvinner i Ukraina har kledd av seg i protest, gjennom flere år. Den ukrainske feminist organisasjonen Femen har dette som sin fremste aksjonsform. Nå maler de sine kropper med det ukrainske flaggets farger i europeiske byer i protest mot Putin og det som skjer.
Men å kle seg naken må selvfølgelig ikke være eneste måte å få plass ved forhandlingsbordet for kvinner. Kvinner har en rettmessig plass til å være med å beslutte landets fremtid. Det er i alles interesse, ikke bare kvinnens, blant annet på bakgrunn av situasjonen for flyktninger og kommende krigsbarn. Om ikke de sentrale nøkkelaktørene husker å inkludere kvinnelige representanter for ulike fraksjoner og interesser, må internasjonale meklere insistere. Det står for mye på spill.
La oss derfor lytte til historiene om kvinnenes krig i Ukraina, nå og senere.
Å ha med kvinner er imidlertid ingen garanti for at freden blir langvarig. Kvinner er ikke fredeligere enn menn. Men deres tilstedeværelse vil kunne forandre forhandlingsdynamikken. Nye elementer kan komme inn i våpenhviler og fredsavtaler.
Dette skjedde ikke da det var krig i Europa forrige gang, på Balkan. Ingen kvinner var med og forhandlet frem freden som kom etter en krig der seksuelle overgrep ble brukt strategisk som et våpen. Det skulle gå tiår før de kvinnene som var overlevende etter denne krigsvolden fikk en beskjeden form for krigsskadeerstatning.
Dette bør ikke skje nå. Vi har erfaring i Europa med at flere ting må på bordet for å få til en rettferdig fred.
Så langt har forsøk på forhandlinger vist mange menn rundt lange bord. Denne krigen ble satt i gang av en tsarliknende leder med et tilsynelatende umyndiggjort mannlig hoff rundt seg. Det er åpenbart at de ikke vil garantere verken fred eller sikkerhet for Ukraina, eller Europa. Andre må med.
Boken ble avvist av flere forlag, men ble til slutt publisert.
Og så, i en fremtid når freden er blitt hverdag i Kyiv, Mariupol, Donest, Kharkiv, Luhanks, Irpin og andre steder i Ukraina, må vi høre alle fortellingene om alt som skjedde. Også hva kvinnene opplevde, som soldater, flyktninger, ofre og mødre på begge sider at konflikten. For hva er det vi kan oppdage hvis vi gjør deres fortellinger til den store fortellingen om hva en krig er?
Svetlana Aleksijevitsj fra Hviterussland gir oss noe svar, når hun sier:
Når kvinner forteller, har de ingen ting, eller nesten ingenting, med det vi er vant til å lese og høre om: Hvordan noen mennesker heltemodig drepte andre og seiret. Eller tapte. Hvordan det tekniske utstyret var, og hvordan generalene var. Kvinnefortellingene er annerledes og om noe annet. «Kvinnekrigen» har sine egne farger og lukter, sin egen belysning og sitt eget føleleserom. Sine egne ord. Det finnes ingen helter og utrolige seire, men rett og slett mennesker som er opptatt av en umenneskelig menneskelig virksomhet.
Sitatet er fra boken Krigen har intet kvinnelig ansikt. Den er basert på en rekke intervjuer og besøk hjemme hos forskjellige kvinner med krigserfaringer i ulike deler av Sovjetunionen. Disse kvinnene bar også våpen og uniform. Da boken kom ut i Hviterussland i 1984, var det en kraftig sensurert versjon. Kvinnehistoriene passet ikke inn i heltefortellingen om hvordan sovjetmakten vant krigen og frigjorde Europa fra Hitlers grep.
Boken ble avvist av flere forlag, men ble til slutt publisert.
Vi trenger å vite mer om av hva en krig er, fra de som kjemper og de det blir kjempet om.
I 2004 kom en ny, usensurert versjon ut. I denne utgivelsen inkluderer hun refleksjoner rundt den første utgaven i passasjer hun har kalt «fra samtalen med sensor». Her kan vi lese at sensorene skal ha uttalt at boken hennes «er bakvasking av våre soldater, som har befridd halve Europa […] vi trenger ikke deres lille historie, vi trenger den store historien» og at det videre var en bekymring knyttet til effekten av å skrive frem disse historiene, for «hvem vil gå ut i krig etter slike bøker?».
La oss derfor lytte til historiene om kvinnenes krig i Ukraina, nå og senere. La oss bringe deres stemmer frem og gjøre dem til en del av den store fortellingen om hva som skjer, og kommer til å skje i Ukraina i dagene og månedene som kommer.
Vi trenger å vite mer om av hva en krig er, fra de som kjemper og de det blir kjempet om. Om det er slik at kvinnehistorier i krig gjør soldatene mindre heltemodige i øynene til det politiske lederskapet med ansvar for krigen, at det gjør at beslutningstakerne skjønner mer av umenneskelig menneskelig virksomhet, så la historiene komme.
Arbeidet begynner nå. Vi har ikke råd til å la være.