Surrogatindustriens ofre

De etiske, rettslige og sosiale dilemmaene knyttet til kommersiell surrogati blir gjennom krigen i Ukraina på dramatisk vis lagt åpent, skriver Wencke Mühleisen i Klassekampen. 

Bildet kan inneholde: topp, panne, nese, hode, øyenbryn.

Feminist-javisst med Wencke Mühleisen.

Teksten var først på trykk i Klassekampen 9. mai 2022. 

Massevoldtekter av ukrainske kvinner, flyktninger utsatt for menneskehandel og seksuelle overgrep viser kvinners sårbarhet og seksuelle overgrep mot fiendens kvinner og barn som strategisk mål i krig. Det er en gruppe kvinner i Ukraina som nå er konfrontert med en særegen sårbarhet, knyttet til kommersialiseringen av deres reproduktive funksjon – surrogatmødre.

Ukraina har lagt til rette for et stort marked for surrogati for interessenter fra land der denne formen for kommersiell reproduksjon er forbudt, slik det også er i Norge. For eksempel annonsert av Nordic Surrogacy på nettet: «Veien til å bli foreldre i Ukraina». Velstående heteroseksuelle par har kunnet gi kvinner i Ukraina et svangerskap i oppdrag. Likekjønnspar eller single er ikke akseptert som oppdragsgivere. Praksis har vært at de ukrainske myndighetene etter barnets fødsel utstedte en attest der det betalende paret er oppført som barnets juridiske foreldre. Sofi Oksanens roman Hundeparken (2020) om fertilitetsindustrien i Ukraina og utnyttelsen av unge kvinner som fødemaskiner er et slags unheimlich frempek til det som nå utspiller seg. Hovedpersonen, en ung kvinne, må mot sin egen vilje følge med foreldrene sine fra Estland til Donetsk, båret av drømmen om rask rikdom i det postsovjetiske Ukraina.

Det prekære for de ukrainske surrotamødrene nå er at når kvinnene ønsker å komme i sikkerhet og føder barnet i utlandet, er det de lokale lovene som gjelder. Kontrakt med oppdragsgiverne blir ugyldiggjort og surrotamødrene blir juridiske mødre. Om og når oppdragsgiverne han hente barna er uvisst. For tiden blir strandete nyfødte tatt vare på av pleiepersonell i tilfluktsrom i Ukarina. Filosofen Giorgio Agamben skriver i boken Homo Sacer (1995) om den suverene makten og det nakne livet. De politiske og kommersielle systemene underkaster menneskers fysiske, kroppslige eksistens gjennom ulike styringsformer og teknologier sine mål. Surrogatmoren blir redusert til sin biologiske reproduktive funksjon som er kontraktfestet. Gravide surrogatmødres og barnas utsatthet og muligheter for overlevelse i krigen viser det prekære i surrogatindustriens redusering av kvinner til biologi.

I romanen Dancing boy av Sara Johnsen som kom i år, blir vi ved hjelp av hovedpersonen Lizz på dramatisk vis gjort oppmerksom på at tilknytningen som oppstår mellom kvinnen som bærer, ernærer og preger barnet under graviditeten, ikke uten videre kan kappes når barnet er levert til de juridiske foreldrene. Boka er en slags tidsnær fremtidsroman, der demokratiet i Norge er forvitret til en teknokratisk velferds-forvaltnings-stat, et postdemokrati med en politikktrett befolkning. Synkende fertilitet på grunn av miljøkatastrofer og pandemier gjør at gjennom undervisning i skolen oppfordres unge fruktbare jenter å gjøre en innsats for fedrelandet ved å stille kroppen til disposisjon som surrogatmødre. Et nikk til Margaret Atwoods berømte roman The Handmaid’s tale (1985) om utnyttelsen av kvinners fruktbarhet, der handlingen er lagt til et totalitært patriarkat i krig etter klimakatastrofenes globale ødeleggelser.

Johnsens roman har mange interessante tråder som er verdt å diskutere i en annen sammenheng, slik som begjærets mangfold, sårbarhet for regulering og uberegnelige motstandskraft. Hovedpersonen driver nemlig også klinikken Pure Pleasure som muliggjør seksualitetens frakobling fra det sosiale og relasjonelle gjennom ville virtuelle orgasmer. Johnsen har i tillegg tematisert surrogatiens store dilemmaer ved at hovedpersonen er besatt av å bli gjenforent med barnet som ble tatt fra henne som hun kalte Dancing boy.

Surrogatindustrien i Ukraina var også før krigen, slik Oksanen skriver om, en ekstremt problematisk praksis der særlig unge jenter med få muligheter ble utnyttet og der kroppens reproduktive funksjoner og barn ble en legal handelsvare det annonseres om på nettet. Industrien «produserte» barn for velstående par fra rike land som Norge, der kommersiell surrogati ikke er tillatt – med norske surrogatmødre. I krigen som utspiller seg nå er surrogatmødrene enten de der på flukt eller må bli i landet, i en prekær situasjon.

Les saken på Klassekampen.no [krever abonnement]

Publisert 9. mai 2022 12:57 - Sist endret 9. mai 2022 12:58