Metoo-romaner er blitt et begrep. I Norge fikk vi Linn Ullmanns roman «Jente, 1983», som kom ut i 2021, og i fjor høst kom Hilde-Rød Larsens roman «Diamantkvelder», som også kan kategoriseres som en metoo-roman.
Begge romanene – så ulike de ellers er – er basert på selvbiografisk materiale og har en hovedperson som forsøker å minnes og reflekterer over en seksuell relasjon de hadde, som henholdsvis 16- og 25-åring, med en eldre mann med høy kulturell anseelse. Av ulike beveggrunner ønsket de to unge hovedpersonene å bli sett, og muligens begjært, av de eldre mennene, men det fremgår av begge fortellingene at det ikke var sex med dem de higet etter. Sentralt i begge romanene er problematiseringer rundt minne, fakta, fiksjon og skriveprosessen, samt senvirkninger etter ubearbeidete traumatiske hendelser. Og helt essensielt: Hva innebærer det å være et offer for en metoo-hendelse?
Begge romanene har fått til dels svært gode anmeldelser. Ullmanns roman har fått anerkjennelse for nyanserte beskrivelser som unngår å gjøre hovedpersonen til et endimensjonalt offer. Rød-Larsens roman ble først via et intervju i den danske avisen Information , så også i norsk offentlighet, lest som selvbiografisk.
Det oppsiktsvekkende i Rød-Larsens tilfelle er at modellen for den middelaldrende psykiateren – som ikke er romankarakterens behandler, men som utnytter henne seksuelt i fortellingen – er gjenkjennelig etter at forfatteren sto fram med at fortellingen var hentet fra hennes eget liv. Etter all medieomtale har Rød-Larsen sendt et formelt varsel til Helsetilsynet. Statsforvalteren har åpnet tilsynssak etter at saken ble kjent i mediene og ser også nærmere på to tidligere varsler.
Det er ikke de viktige diskusjonene vedrørende etikk og rolleforståelse hos personer som overskrider seksuelle grenser i asymmetriske relasjoner, jeg skal gi plass til. Det som har surret rundt i hodet mitt er Rød-Larsens svært klare tale i intervjuer, det vil si: enten/eller-fortellingen hennes. I essens har hun sagt at hun opp til arbeidet med romanen og bearbeidelse av de påståtte hendelsene, for alt i verden ikke ønsket å bli sett som eller se seg selv som et offer. Det er ikke vanskelig å forstå. Hva er attraktivt eller begjærlig med å være et offer for andre menneskers vilje og overskridelser, å ikke være i stand til å beskytte seg selv eller stå opp for seg selv?
«Kan begge fortellingene til Rød-Larsen være sanne?»
Nei, kanskje ikke attraktivt, men akkurat dette har hendt mange av oss. Derav: Metoo. Men det var nettopp dette Rød-Larsen vegret seg mot å si, mot å stemme i det banebrytende oppgjøret. Nå istemmer hun imidlertid høyt og tydelig.
Ikke bare det, hun sier at hun tidligere har holdt seg med en falsk fortelling om at hun slettes ikke var et offer. Nå innser hun at den sanne fortellingen er at hun entydig var et offer. Dette anerkjenner jeg selvsagt som hennes sannhet, og jeg anerkjenner også motet det krever å ytre dette. Som de fleste kvinner – og noen menn – på min alder har jeg som yngre vært involvert i noen hendelser som i dag hadde falt under metoo-paraplyen. Dette fant sted på 1970-tallet der seksuelle normbrudd og overskridelser hadde en radikal frigjøringsaura rundt seg i den såkalte seksuelle revolusjonens og den feministiske frigjøringens tid.
Det jeg funderer på er hvorvidt begge fortellingene til Rød-Larsen kan være sanne. At både fortellingen om å ha deltatt i seksuelle hendelser av egen vilje, uansett bevisste eller ubevisste motiver, og å ha vært et offer for en annens vilje og seksuelle normoverskridelser, kan være sanne samtidig . At begge kan gi innsikt og ha helende virkninger.
Jeg ønsker selvsagt ikke å relativisere ansvaret for overskridelser og overgrep. I en asymmetrisk maktrelasjon er det utvilsomt den som innehar makten som må stilles til ansvar. Alltid.
Det er en grunn til at det er i litteraturen at metoo-hendelser har blitt skildret, reflektert over og analysert på måter som gir plass til tvil, nyanser og motstridende tolkninger som åpner for at flere sannheter kan eksistere på samme tid. Disse litterære kvaliteten har både «Jente, 1983» og «Diamantkvelder», mens debatten i offentligheten sjelden bærer preg av samme åpenhet og refleksjonsnivå.