1990-tallet dere! I hvert fall de av oss som er gamle nok husker kanskje den massive optimismen utrullingen av fiberoptik-kabler resulterte i. World Wide Web og instant communication hadde en revolusjonerende effekt på kultur, politikk, kommers og teknologi helt inn i det intime og det seksuelle. Jeg studerte medievitenskap på den tiden og husker de cyperfeministiske utopiene om transparent og demokratisk tilgang til internett for alle. I boken med den fine tittelen Ekko. Et essay om algoritmer og begjær skildrer Lena Lindgren tretti år senere skarpt noen av de dystre sidene av medieteknologiens omveltende krefter, i form av tek-gigantenes ikke-demokratiske påvirkningskraft, hat-, skittstormer og ekkokamre.
Men nå dere! I dette tiåret råder det nye skrekk- og fryd-blandete vyer angående kunstig intelligens’ (KI) potensielle omkaltrafering av verden slik vi kjenner den. Noen sammenligner KI med trykkekunstens oppfinnelse. Men hva med de levende kroppene våre i all sine forskjelligheter, hvordan kommer KI til å prege kropps- og menneskebildene? Også her hersker det optimisme. KI skal kunne føre til større mangfold ved KI-genererte modeller som erstatning for levende modeller. Andre frykter en digital skjønnhetsterror.
Da Open Al i november 2022 offentliggjorde KI-Chatbot GPT, skapte det opphetet debatt rundt det superrealistiske TikTok-filteret Bold Glamour som kan forvandle gjennomsnittlige selfies til alienaktig glatt skjønnhet. Og den amerikanske produsenten av Levi jeans har annonsert at han ønsker å vise KI genererte modeller inkludert alle hudfarger, alder og størrelser. I en verden der mennesker med melaninrik hud alt for sjelden ser seg representert, der overvektige og folk med nedsatt funksjonsevne må lage sine egne fantasier om hvordan klær vil kunne se ut på deres kropper, kan det høres ut som en god nyhet. Men dataene som har foret KI ser ut til å være ribbet for kroppshår, overflødig hud, rynker og arr. Det ser snarere ut til at skjønnhetspresset i de digitale omgivelsene er blitt besatt av den normkonforme, omsettbare kvinnelige kroppen med potensial til å selge produkter og tjenester.
Vi lever livene våre i kropper som føler glede, lyst og smerte, som kan være syke, gravide og gamle. I denne allmennmenneskelige sårbarheten ligger det et stort potensial for fellesskap, politisk aksjonisme og endring. Det gjelder å utvikle den feministiske kritikken av KI som både kan vise den innebygde konformiteten, men også de nye mulighetene. Kan vi for eksempel tenke nytt om seksualitet, tenkte jeg da jeg leste om Olaug Nilssens ferske bok Uønska åtferd. Den handler om utviklingshemmede mennesker som trenger skjerming, beskyttelse og hjelp for å kunne leve. Men hva med seksualdriften deres, spør Nilssen, når de ikke kan regulere impulsene og forholde seg til sosiale konvensjoner og etikk, men uttrykker seksualiteten på overskridende, potensielt voldelige måter?
Da jeg gjorde research til denne spalten dukket det opp et mulig svar. Sexroboter tilbyr nye former for tilfredsstillelse, Chatbots lover emosjonell og kroppslig nærhet ved å berøre en skjerm. Hva man kan gjøre med de tradisjonelle sexdukkene når de blir utstyrt med KI kan oppleves på Cybrothel Berlin. Her finner man et (muligens) fremtidsrettet dukkebordell, som setter in virtuell virkelighet understøttet av KI generert software. Ikke veldig ulikt Sara Jonsens smarte roman Pure Pleasure, der kundene kan få orgasme ved hjelp av spesialskrevne programmer og avanserte sensorer. Nærhet og sex er ingen menneskerettighet, blir det sagt, og det er jo et poeng. Men hva om KI kan hjelpe oss til å finne veier og teknologi som kan ha et potensial der for eksempel utviklingshemmedes seksualitet kan uttrykke seg uten å overskride andre menneskers grenser?
Å finne nye fantasier og teknologier for begjæret var noe filosofene Félix Guattari og Gilles Deleuze var opptatt av i det innflytelsesrike verket Anti-Ödipus. Her beskriver de det konforme begjæret som systemstabiliserende. De hevder at når fantasiene og lysten antar nye former har det kraft til slå sprekker i den rådende orden. Ja, til å løse opp maktforhold mellom kjønnene og andre hierarkier. I likhet med 90-tallets cyperfeministiske utopier, er det muligens for optimistisk. På den annen side trenger vi utopiene til å stille nye spørsmål og formulere ny kritikk – og dystopiene til å fare varsomt fram.