Jeg våkner igjen opp til nyheter om bombing av Gaza. Vil vende meg bort, ikke høre. Må høre likevel. Barn dør, jeg må orke å høre at de dør. Hjelpeløsheten i passivt å bevitne mediebildene og nyhetene sprer seg som bedøvende støv. Tyngden i at det er så mye jeg ikke forstår, har manglende kunnskap om. Konteksten for konflikten mellom Israel og Palestina har pågått i årtier, helt tilbake til 1948 da staten Israel ble opprettet og 700.000 palestinere ble fordrevet.
Jeg leter etter håp, etter et moralsk ståsted å orientere meg ut fra, jeg spør meg om jeg kan få hjelp til dette av palestinske og israelske feminister. Jeg finner en artikkel på nettavisa The Intercept: «It’s feminist to demand a ceasefire in Israel – Palestine.» Tre dager før Hamas begikk det blodigste angrepet på sivile israelere i landets historie, fire dager før det israelske forsvaret reagerte med den mest brutale kollektive avstraffelsen av palestinske sivile i en lang historie av kollektiv avstraffelse, samlet palestinske og israelske feminister seg for å kreve fred.
Fjerde oktober, ikledd hijabs og solhatter, møttes de under hvite paraplyer ved muren mellom Vest-Jerusalem og den okkuperte Vestbredden og gikk samlet til en demonstrasjon ved toleransemonumentet i Jerusalem. Demonstrasjonen ble kalt «Mothers call».
«Kvinner og barn», særlig «mødre og barn» er en effektiv retorisk og strategisk påkallelse. For noen feminister signaliserer det at mange kvinners evne til å kunne føde gjør kvinner ut fra sin natur fredeligere innstilt, med et særlig ansvar å motsette seg vold.
Tropen «kvinner og barn» infantiliserer kvinner. Det er verre å drepe en kvinne fordi kvinner, som barn, er forsvarsløse, passive og uskyldige. Samtidig skryter Israel ironisk nok av kjønnslikestilling og har obligatorisk militærtjeneste for alle israelske borgere (unntatt arabiske israelere og ortodokse jøder). Det er fornærmende i en konflikt der både israelske og palestinske kvinner er uredde fredsmeklere.
Uansett ståsted bør feminister, som feminister, stå opp mot denne krigen. Kvinner, som ofte har ansvaret for hverdagslivet, blir særlig utsatt i krig og okkupasjon. I 2022 kom direktøren for Women’s Centre for Legal Aid and Counselling, en feministisk menneskerettighetsorganisasjon på Vestbredden i Ramallah, med en erklæring, leser jeg. Hun beskriver at israelske prosedyrer som riving av palestinske hjem, restriksjoner for bevegelsesfrihet, nattlige raid og barnearrestasjoner, befester kvinners tradisjonelle roller i det patriarkalske palestinske samfunnet. Koblet sammen med radikale islamisters kvinnediskriminerende familielovgivning og ekstreme kontroll av kvinner, styrker krigen menns dominans og kvinners avhengighet og sårbarhet for voldelige relasjoner. Det er dessuten allment kjent at seksuell vold og voldtekt blir systematisk og kalkulert iverksatt i krig og konflikter som verktøy for etnisk rensing og folkemord.
Selv om situasjonen for palestinere og israelere ikke kan sammenlignes, er feminister og kvinner i både israelske og palestinske territorier under angrep av de mest stammepregede elementer i samfunnene sine. Fundamentalistene på begge sider har visjoner om et «rent» samfunn som krever, beskjedenhet, fromhet og underkastelse av kvinnene. Koalisjonen mellom Benjamin Netanyahus parti Likud og ekstrem-høyres religiøse sionister har skapt den mest radikale, nasjonalistiske og religiøse regjeringen i Israels historie. Blant målene deres er avskaffelsen av kvinner og skeives rettigheter. På samme tid blir radikale islamister som Hamas i Gaza og på Vestbredden i økende grad aggressive. I moskeer og i sosiale medier blir kampanjer mot barneekteskap, vold mot kvinner, abortrettigheter, kjønnslikestilling og seksuell frihet, erklært som korrupte «fremmede agendaer» og som overskridelse av Sharia-lovgivning.
Artikkelen som jeg har hentet innsikt fra for å bøte på en liten flik av hjelpeløsheten min, avslutter med å understreke at feminisme er en politisk bevegelse mot undertrykkelse. Dermed er det feministisk å kreve slutt på israelsk apartheid og okkupasjon av palestinsk land. Feminister, ikke som kvinner eller mødre, men som israelere og palestinere, må kreve øyeblikkelig våpenhvile og implementering av en massiv humanitær operasjon i Gaza.