Uransakelige morderbarn
– Da jeg startet dette prosjektet, var jeg interessert i hvordan forfatterne gjorde rede for det som skjedde. Hva var det som fikk disse barna til å gjøre disse forferdelige tingene?
Var barna født sånn? Hadde de slemme foreldre? Eller skyldtes det samfunnets påvirkning?
Hovedpåstanden i avhandlingen er at forfatterne i de fem bøkene egentlig ikke gir noe svar på hva som driver barna til å begå de slemme handlingene.
I analysen sin har hun sett på det man i litteraturvitenskapen kaller narrativ form.
– Det kan være så enkelt som å se på hvem som forteller historien, forklarer hun.
– Det er gjennomgående for alle bøkene at man aldri får helt barnets perspektiv. Barnet blir ofte sett utenfra, så man vet aldri helt hva de tenker.
Den litterære formen speiler dermed barnets posisjon i samfunnet mer generelt i den aktuelle perioden.
– Barnet kommer ikke til ordet, eller blir ikke sett på som en «kompetent» forteller. Vi snakker om barn, ikke med dem.
I noen av bøkene er det barna selv som forteller. Da skulle man kanskje vente seg en bedre forklaring, men slik er det ikke nødvendigvis:
– De forteller kun deler av sannheten, eller de forteller ting som ikke er sant. Som leser vet man ikke helt hvor man har dem.
Morderbarna forblir uransakelige.
Barn er skeive
Young har lenge vært interessert i hvordan barn blir fremstilt i voksenlitteraturen og hva fortellingene sier om kjønnsrollene i samfunnet.
I masteroppgaven om barn i amerikansk sørstatslitteratur, undersøkte hun blant annet hva som skjedde når karakterene kom i puberteten og sluttet å være såkalte «guttejenter».
– Barndommen kan ofte være friere, og særlig jenter har ofte hatt anledning til å eksperimentere mer, sier Young.
– Som jente kan man være mer maskulin, og det blir nesten heiet på at du klatrer i trær og går i tøffe klær. Men så kommer det et punkt der man skal gå over i tenåringslivet. Da må man tilpasse seg samfunnets kjønnsnormer i større grad.
Barnas frie handlingsrom og uregjerlige væremåte gjør at teoretikere som Kathryn Bond Stockton, forfatteren av The Queer Child som Young referer til i avhandlingen, har ment at «barnet» har noe skeivt ved seg.
– Ikke nødvendigvis knyttet til LHBTQI+-identitet, men i en bredere forstand ved at de bryter med normer for kjønn og seksualitet.
Ifølge Young kan vi bli bekymret av barn som oppfører seg for voksent — og motsatt: når voksne som oppfører seg for «barnslig», eller ønsker å forbli et barn.
Ofte forstyrrer det morderiske barnet ideen om utvikling og overgangen fra barn til voksen, sier Young.
– Flere av barna i de fem bøkene er personer som oppfører seg veslevoksent, eller nekter å bli voksne.