Ja, jeg tenker på helse- og omsorgsministeren fra Arbeiderpartiet som ber oss, ber meg, å ta større ansvar for min egen alderdom. Da må jeg pinadø skynde meg fordi jeg er jo i ferd med å dumpe rett inn i aldringen. Det jeg tross skam her vil bekjenne, er at jeg faktisk var i ferd med bruke pc-fingrene mine til å søke «privat helseforsikring for de over 60» på Google. Men takk Luther! Sekundet før jeg skulle trykke, ikke på atomknappen, men altså på «enter» så fór min venstre hånd som et lyn fra siden og slo brutalt til høyrehånda, så det bare ble kaudervelsk på tastaturet.
Det som har undret meg noe, selv om jeg som sedvanlig neppe har den fulle oversikten, er at i de mange, gode kritiske reaksjonene på oppfordringen fra høyeste hold, er ikke kjønnsaspektet ved eget ansvar for alderdommen i særlig grad trukket inn. Jeg mener ærlig talt: Vi skal ikke veldig langt tilbake i tid, før det var selvsagt at kvinner ikke bare sto for omsorg for barn og menn, samt ofte bølingen om de bodde på landet, men også for pleie av gamle foreldre, svigerforeldre og andre syke og trengende i familie og slekt. Det var et sant inferno. I hvert fall til tider. En emneknagg som #MeToo ville bare være forbokstaven, helt bortsett fra at sosiale medier ikke en gang eksisterte i science fiction-fantasier, eller det gjorde de kanskje. En imaginær emneknagg fra den tiden ville kanskje hete noe sånt som #OmSorg fra helvete.
Vi må forsøke å forestille oss hva som skjedde og vil skje om ansvaret for alderdommen blir et individuelt ansvar. Jeg vil be oss alle om å bruke fantasien vår til for eksempel å forestille oss hvordan det er å bli pleiet, skiftet bleier på og matet av en sliten datter, svigerdatter, kone, søster eller kusine som du har et skikkelig dårlig forhold til. Jeg vet det høres krasst ut på en fredag, men det forekommer at folk rett og slett hater hverandre i familier, parforhold, ekteskap, diverse slektskap og så videre - skikkelig ondt blod, vold, incest, misbruk og drap. Fantasien setter ingen grenser og ikke statistikkene eller overskriftene i avisene heller. Med mindre man befinner seg i døsende dement demringssfære, kan man jo i sin nød alltids trykke på en emneknagg, eller sende et varsel til – hvem da? NAV? Helse og omsorgsministeren? Statsforvalteren?
Jeg hørte på NRK en reportasje om organiseringen av eldreomsorgen i Ukraina, der en ukrainsk kvinne som hadde bodd i Norge i femten år ble intervjuet. Hun fortalte at i hjemlandet ble eldre alltid pleiet av familie, som regel voksne barn. I følge henne er det lovpålagt at barn må ta seg av sine pleietrengende foreldre. Lovpålagt! Hun sa det var ikke noe man reflekterte over, fordi det var en selvsagt plikt – og noen ganger glede. Journalisten spurte om det også kunne være en vanskelig og tung plikt å bli pålagt, og hvordan man løste det om det på grunn av jobb eller andre forhold ikke lot seg gjøre å stille opp. Da må man ifølge kvinnen, hanke inn andre i familie og slekt eller kjøpe private tjenester. Det journalisten ikke spurte om, er hvilket kjønn de familiære alderspleierne er merket av. Kanskje fordi svaret dessverre er gitt – det er nesten alltid kvinner som utfører disse gratis omsorgs- og pleietjenestene. Det er dem dette forventes og kreves av selv om jeg er aldeles sikker på at det finnes mangt et mannlig unntak som ikke har noen kvinne å ty til, og kjærlig pleier sin kone, mor, sitt barn, søster eller bror.
Det er på ingen måte en historisk tilfeldighet at det var kvinnesakskvinnene og feministene som kjempet frem en kvinnevennlig velferdsstat. Og: Hvem faen betaler sin skatt med glede, som noen en stakket stund yndet å si, når du ikke kan regne med at andre enn slektninger kan pleie deg – med mindre du kan snike i køen og kjøpe en rådyr helseforsikring. Og det, denne trenden, kommer til å forrykke tillitten mellom borgere, politikere og stat – og da, ja hva skjer da?