Førjulstidens tsunamiaktige kjøpepress stemmer meg ofte trist. Jeg vet at ikke alle mennesker i landet vårt lever i relativ overflod, noen snarere i tiltakende knapphet. Men all den kjøpekåtskapen vi uavbrutt blir utsatt for, står i grell kontrast til en ny krigsvinter i Ukraina, palestinernes lidelser på Gaza, israelske gisler som ikke er frigitt og alle andre konflikter som pågår og som skjermer og medier er fulle av. Det er likevel sånn at det ikke skal mer til enn et vilt fremmed lite barns forventningsfulle øyne foran en lysplakat på bussholdeplassen med bilde av en julenisse med skjegg, et løfterikt smil som skal selge pizza, og så er det gjort.
Jeg smelter. Ikke over plakaten, men denne ungens uforfalskede glede. Og woops, så starter den indre tidsmaskinen og jeg møter blikket til barna mine i kanskje toårsalderen. Jeg husker hvordan det var å se deres åpne, klare øyne helt uten tvil eller baktanker. Min lykke den gangen, for flere tiår siden, bleknet bare en ørliten tanke over det jeg ante, og desto bedre vet i dag: At barna mine om noen få år ikke ville betrakte foreldrene sine på en annen måte enn jeg betraktet mine – som pinlige. Alle barn synes foreldrene er pinlige. Fremfor alt i offentlig sammenhenger.
Det skal sies at det har seg slik at vi er pinlige. Å være menneske er i seg selv en på alle måter pinlig affære. Det vi kaller kjærlighet er i så måte ikke annet enn et system for å overvinne denne altomfattende pinligheten. Kjærligheten tillater oss å overse den andres pinlighet for et avgrenset tidsrom og til en viss grad. Fordi pinligheten er stor, må kjærligheten være overmenneskelig for å overvinne pinligheten. En sådan kjærlighetskraft kan man bare forvente av et barn så lenge kjærligheten til foreldrene er et middel for overlevelse. Dette er i hvert fall tesen til den tyske forfatteren Juli Zeh. Hennes fabelaktig satiriske og politisk skjerpede forelesninger om skrivekunst (Frankfurter Poetikvorlesungen) kom ut i bokform i 2013 og jeg snublet nylig over denne boken Treideln i et bokantikvariat i Berlin.
Min tese, inspirert av Zeh, er at pinlighetsfaktoren i særlig og skjerpet grad rammer mødre. Fedre også så klart, men jeg innbiller meg at mødre, som kvinner flest, har mindre å gå på før de faller i pinlighetssumpen. Fra en viss alder er barnets uskyldig hengivne blikk byttet ut med bølger av pinlighet i tillegg til skam overfor jevnaldrende, når moren ler skingrende høyt og overdøver alle i gymsalen på juleavslutningen, har en motbydelig rosa leppestift smurt langt utover leppenes konturer, tar grådig tak i et wienerbrød med svart lakkerte negler, har på seg en tåpelig tettsittende topp som fremhever ukledelige valker og med for dyp utringning som avslører solskadet, rynket hud, og så videre og så videre. Pinlighetsvariasjonenes muligheter er uendelige. Det er en prøvelse jeg tror de fleste foreldre må igjennom at barn er, nær sagt, uutholdelig konservative og strenge voktere av normalitetsnormene. Med andre ord er det en gang lille barnets morforelskede blikk mer nådeløst enn hvilket som helst alt for godt belyst baderomsspeil på hotell.
Hva er denne grunnleggende pinligheten, ikke bare ved det å være forelder, men ved det å være menneske? Ifølge min nyoppdagete forfatter, Juli Zeh, er svaret: dødeligheten. Ettersom forelesningene hun holdt i Frankfurt handler om å skrive, hevder hun at det å skrive er en konsentrert form for kamp mot forgjengeligheten. Alle forfattere vet at det ikke nytter. Og fortsetter likevel. Pinligere kan det neppe være. Den menneskelige tilværelsen er en permanent bevegelse mot fremtiden, til tross for at vi med hender og føtter verger oss mot slutten. På slutten av fortellingen venter døden. Dette visste allerede Scheherazade, den kvinnelige eventyrfortelleren i Tusen og én natt som unngår å bli drept av brudgommen sin, kong Shahryar, ved å begynne å fortelle et nytt eventyr hver natt, men uten å fullføre det.
Altså, nyt det. Gled deg over juletidens lille pause in den fremadstormende tiden med, for oss alle, kjent slutt. Om du ikke er så heldig at du har en toårings nådefullt kjærlighetsfulle blikk for hånden, gjør som jeg og fall i staver over en liten unge som ser en reklamenisse. Og så suste bussen jeg skulle ta forbi.